fbpx

Østerdalsstua på Hanestad vestre, minneord!

Når en etter den tragiske brannen tenker på Østerdalsstua på vestre Hanestad er det naturlig å bruke minneordsformuleringer: Staut rendøl, høgreist renskåret øverdøl verdsatt av alle!

Når en nå like etter den tragiske brannen skal omtale østerdalsstua på Hanestad vestre, faller det det naturlig å bruke minneordsformuleringer. For vi har mistet en staut rendøl, en høgreist, renskåret øverdøl, en av de aller beste og verdsatt av alle!
Huset var stolt av sin alder og posisjon. Om vi hadde tid og klarte å tyde signalene, kunne vi hente mange opplysninger ut av de solide tømmerveggene og innredningen Et veggfelt inne i stua ga dessuten klar beskjed, med sirlige bokstaver sto å lese: Denne Stue er opbyget af Haagen Hannestad Aaret 1805 og Fulbyrdet af Enken Ingebaar H.D.H 1827. Under kunne vi ane ei eldre innskrift der det sto at byggeåret var 1805.
Tida rundt 1800 var østerdalsstuas storhetstid, en hustype som dominerte helt fra til 1900. Østerdalsstua har direkte inngang i hovedrommet, som er åpent under røstet med en solid mønsås. Rett mot døra er peisen plassert, bak peisen et mindre rom, klåvå, med himling og loft, ram. For å gi mer plass var det ofte ei bakstue. Samme grunnplan, men med svært forskjellig størrelse. De store østerdalsstuene signaliserte ressurstilgang og posisjon. Tida hadde også rik tilgang på dyktige handverkere. Hvem utførte tømmerarbeidet på Hanestad vestre, kanskje lokale? Helt sikkert folk med god erfaring og kunnskap. Stua fikk også en solid klebersteinspeis. Rendalen har ikke kleber, derimot lenger nord i Østerdalen, men formen pekte vestover, så kanskje var det gudbrandsdøler. Det tok altså 22 år før stua var ferdig innredet og ny inskripsjon kom på plass. Til den faste innredningen hørte i tillegg til peisen, også ulike skap, kjøkkenskap, framskap og hjørneskap. I Østerdalsstua hadde all innredning sin faste plass. Hanestad-grenda hadde dyktige lokale snekkere, de såkalt «Grøtsnekkerne» med navn fra nabogarden Grøtting, Erik Grøtting (f 1753) nevnes som en mulighet. Ellers var det handverkere å hente fra både nord og sør. Ytterdøra fra 1807,omtalt som «Gatedøren», tilkjennes storsnekkeren «Høs Lars» (Lars Høsen 1762-1833) fra Os, grunnlegger av et snekkerdynasti med forgreininger til Unset i Rendalen, der den «Rendalske snekkerskole» med Ole Undset (1746-1828) holdt til. Malere kunne hentes fra Rendalen og de såkalte Sjølimalerne, i Øvre Rendalen bodde Ole H. Sjøli (1755-1827)
Østerdalsstua på Hanestad vestre tiltrakk seg oppmerksomhet. Johan Meyer som skapte Fortidskunst i Norges bygder, var heldigvis innom, det samme gjaldt forskergruppa fra Nordiska Museet i 1930-åra, og vi finner stoff i artiklen «Hur Norge och Sverige møtas» av Sigurd Erixon. Hilmar Stigum fra Norsk Folkemuseum gjorde også undersøkelser på Hanestad.
Som i de fleste minneord må en bare erkjenne at en skulle ha «snakket og spurt mer». Mange har imidlertid gode minner og opplysninger, slik at østerdalsstua på vestre Hanestad vil leve videre. Likevel en oppfordring: Snakk mer med de gamle husa!