fbpx

Halden: Liten grenseby med stor historie

Norges første industribedrift. Norges eldste teaterscene. Norges mest intakte fengsel fra 1800-tallet. Lystgårder. En praktfull 1600-tallsfestning! Skrytelista til "empirebyen" Halden er lang.

En ferdig kulturminneplan, derimot, det har den lille byen med den store historien ennå ikke. Men den kommer. Det gjør også fremtiden – ubønnhørlig – og muligens i form av «åtte etasjer i glass og betong» langs Tistas bredd.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

Artikkelen er tidligere publisert i Fortidsvern nr. 2-2018

– Det gjelder å holde liv i Karl den 12.!

Magne Rannestads kraftfulle stemme bærer godt utover sletta foran det ruvende monumentet som markerer stedet der den svenske krigerkongen falt for en kule 30. november 1718. Eller skal ha falt. Det finnes seks andre kandidater til det berømte åstedet, men dette, ved en klynge trær noen hundre meter unna inngangen til hovedfestningen, er det mest sannsynlige, ifølge Rannestad.

DSC 2669 redHan er daglig leder for Fredriksten Festnings Venner og Mansbachs stiftelse, med kontor i den staselige Kommandant-boligen. Stiftelsen ble opprettet som et legat i 1793 slik at den til enhver tid sittende kommandant ikke skulle settes i «økonomisk forlegenhet», men ha midler til driften av forsvarsanlegget. I dag går pengene til forskjønnelse og vedlikehold.

MAGNE RANNESTAD FORAN bautaen som markerer stedet Karl 12. kan ha falt.

 Etter en historisk gjennomgang på kartet på veggen er vi nå ute for å sjekke terrenget. Han forklarer festningens militære logikk, om at det flotte vi ser fra byen er baksiden – fienden kom fra øst, Sverige. Vi har snakket om de 140 millioner statlige kronene som har gått med til restaurering og vedlikehold, om rockekonserter, opera og Allsang på Grensen, om spisestedene. Mennesker passerer, med barnevogn, joggende.

Nå handler det om omstendighetene rundt den nevnte konges død. Rannestad peker og forklarer, legger inn faktorer som mørket, strategi, hvilke militære oppgaver de svenske og norske soldatene utførte på hvert sitt hold den natten, hva slags skyts man benyttet – og legg så inn avstandsberegninger og kulebane – og vel, den erfarne militære lederen ble sannsynligvis truffet av en kardesk-kule, skutt ut i klaser fra en norsk kanon, litt som når man skyter med hagl. Den som skjøt var sannsynligvis en nordmann rundt 600 meter unna, som aldri kunne vite at en kule fra akkurat hans kanon traff kongen – og med det satte en stopper for Den store nordiske krig.

DSC 2627 red

HALDEN OG FREDRIKSTEN FESTNING fotografert fra parken nedenfor Rød herregård. Immanuels kirke fra 1828 i empirestil ses til venstre i bildet.

 Halden kommune holdt seg i 2018 med egen jubileumslogo med kongekrone, romertallet XII og Halden 1718-2018 – de har tross alt mye å takke den svenske kongen for: Mannen som ved sin krigerskhet og sitt fall sørget for at Halden, eller Fredrikshald som byen het fra 1665 til 1928, er den eneste byen som er nevnt i Ja, vi elsker: «ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!»

Det som hendte nede på Fredrikshald skjedde to og et halvt år tidligere: Natt til 4. juli 1716 angrep Karl 12.s soldater byen, det ble harde kamper, store svenske tap og til slutt, for å hindre at byen under festingen skulle bli beleiret, tente innbyggerne på sine egne hus. Nesten alle, rundt 330 bygninger, gikk opp i flammer. Fredriksten sto igjen, intakt.

Fredrikshald 4. juli 1716

HALDEN BRENNER: «Fredrikshald 4. juli 1716», maleri av Mark Postlethwaite GAvA, 2006. Originalen henger i museet på Fredriksten festning. © Fredriksten Festnings Venner

 MODERNE TRUSLER

Jeg er invitert med på rundtur i denne byen ved svenskegrensen, og mine guider for dagen er Truls Lie og Hilde Gløckner, henholdsvis tidligere og nåværende styremedlem i Fortidsminneforeningen Halden lokallag. Planen er å se også noe av alt det andre byen er berømt for, alt det som har en tendens til å komme i skyggen av festningen. Litt underlig da å begynne denne artikkel med nettopp den, men den er vanskelig å unngå.

DSC 2468 redDen er umulig ikke å se der jeg kommer kjørene inn i byen på Rv21, etter å ha tatt av fra E6 noen kilometer før Svinesund. Og siden ser jeg den fra store deler av byen, fra gatene, fra Rødberget, fra sjøsiden. Det er et ruvende byggverk, og størrelsen alene gir den betydning. Den har spilt en avgjørende rolle i vår nasjonale historie, men er også helt sentral når det er snakk om hva Halden er.

– I en debatt om en utbygging nylig ble det litt foraktelig hevdet at «festningen er hellig». Og det er faktisk helt sant. Festingen er hellig, den definerer hele området. Ikke rart folk reagerer når noe truer den, sier Truls Lie.

PÅ OPPDAGELSESFERD I EGEN BY: Hilde Gløckner og Truls Lie i Fortidsminne foreningen på vei opp i tårnet på Immanuels kirke. Klokken er datert 1832, fire år etter at kirken sto ferdig etter bybrannen i 1826.

Festingen ble fredet i 2004, er godt vedlikeholdt og mye brukt. Sånn sett er den ikke truet. Det som «truer», i Halden som så mange steder, er utbygging og fortetting. En av debattene i Halden Arbeiderblad har blant annet handlet om moderne blokker på åtte etasjer ved elva Tista.

– Mange frykter at disse leilighetene vil danne en vegg av glass og betong mellom byen og festningen, forklarer Lie. – Det blir altfor høyt og mange er imot planene.

Vi står og ser mot den aktuelle tomten, noen steinkast fra Immanuels kirke fra 1828, tegnet av bysbarnet Christian H. Grosch og omtalt som intet mindre enn «empirens sakrale hovedverk i Norge». Nærmeste naboer er en ubemannet bensinstasjon, en verkstedhall og jernbanelinjen. Og snart kanskje også åtte etasjer i glass og betong.

«Empirebyen». «Lav trehusbebyggelse». Slik beskrives gjerne Haldens særpreg, eller «sjel». De to eksisterende høyblokkene i byen som kan ses fra toppen av festningen framstår som fremmedelementer, ganske unødvendige inngrep i en historisk bebyggelse som etter å ha stått imot så lenge fortjener en større grad av tilpasning nå som presset øker.

– Haldenserne bryr seg om historien og ønsker å ta vare på den. Folk er flinke til å ta vare på husene sine, mens det offentlige svikter, mener Lie.

Hilde Gløckner nikker: – Halden har en unik mulighet. Vi har fortsatt så mye som er bevart, og hvis vi bare tenker oss godt om og gjør noen kloke valg for byutviklingen, kan alt dette også bevares for ettertiden.

DSC 2712 red

LAV TREHUSBEBYGGELSE i rekke eller kjede er kjennetegn på deler av Halden sentrum. Her fra Skippergata.

FRA ASKE TIL EMPIRE

Empirebyen Halden ble til etter nok en katastrofal bybrann, i 1826. Denne gang skal det ha vært gnister fra saluttering fra festningen som antente hus nede i byen, og med sterk vind spredte ilden seg raskt og la store deler av Halden i aske. Selv trehusene på festingen gikk med.

Da byen atter skulle reises, var empire-stilen á la mode. Stilretningen som også ble kalt keiserstil var rådende i Napoleons Frankrike rundt 1800, med røtter i renessansen og antikkens klassiske idealer. Disse impulsene nådde også Norge og Halden, der eliten visste å følge tidens ånd. At så mange bygninger på grunn av brannen ble gjenreist samtidig førte til en helhetlig by, og svært mange av disse empirehusene står i dag.

DSC 2489 red

En av disse bygningen er nevnte Immanuels kirke. Kirketjener Bjørn Tore Andersen møter oss på kirketrappen. Inne råder kaos, her er bygging av scene til konfirmantkonsert. Men bygget i seg selv er rent, nærmest minimalistisk, i hvitt, krem og rosa. Alteret domineres av en kristusfigur fra 1833. Døpefont og prekestol er av arkitekten Grosch. Vi beveger oss langs galleriet, med den rene kuppelen over oss. Gløckner er godt kjent med denne kirken. Her har hun blitt døpt, konfirmert og viet. I dag skal hun likevel få oppleve en del av kirken som de færreste får se: Vi skal opp i klokketårnet.

Immanuels kirke fra 1828, tegnet av bysbarnet Christian H. Grosch, er omtalt som «empirens sakrale hovedverk i Norge».

Først en trapp opp til en lav dør, som igjen fører til en ny bratt trapp. Vi passerer et loft, der sollyset faller inn gjennom en glugge. Vi beundrer et vakkert glassmaleri, og ser med interesse på den gamle rustne urskiven etter kirken som brant i 1826, den fra 1729. Så en ny trapp, nærmest en stige. Vi er oppe i tårnet, klemmer oss én etter én forbi den tunge kirkeklokken, støpt i 1832. Helt øverst finner vi urverket, av langt nyere dato, men fascinerende er det å se alt som skjuler seg bak en enkel, opplyst urskive høyt der oppe i et kirkespir.

Immanuel er den fjerde kirken på akkurat denne plassen siden Kristi Krybbe ble reist i 1630, som den første kirken i Halden - 35 år før husklyngen under fjellsiden ble en by.

EN KLASSEDELT BY

Truls Lie bor i en lang, en-etasjes arbeider-bolig i Sørhalden, antakelig bygget rundt 1830. Ifølge folketellingen i 1865 var det i Sølvgata 1 registrert 61 personer i 11 leiligheter, hver med kun ett rom og delt kjøkken. I 1900 var antall beboere nede i 49. I dag er det kun Lie, samboeren og en katt i den ene halvdelen av den lange bygningen, mens de leier ut den andre halvdelen.

Inne er det originale takbjelker og ildsteder, men ellers lite som minner om fattigslige arbeiderkår. Overalt er det antikviteter og stilmøbler fra ulike epoker, samlet gjennom et langt liv. Truls Lie selv er av arbeider-bakgrunn, og har følt på klasseskillet i egen oppvekst.

DSC 2644 red

NYE TIDER: Truls Lie bor i en tidligere arbeiderbolig fra rundt 1830, som en gang huset flere titalls personer. I dag er stedet forvandlet til et fantastisk hjem med historie i hver vegg og krok.

– Det har vært stor rikdom i dette området. Noen av Norges mektigste familier holdt til her, drev sagbruk og annen industri og handel og bygget sine lystgårder utenfor byen. Fredrikshald konkurrerte med Kristiania som landets viktigste by, og det var på et tidspunkt 133 seilskuter her, forteller han. – Denne rikdommen sto i sterk kontrast til livet til resten av befolkningen, til arbeiderne i fabrikkene.

Selv elsker Lie å vise fram hjemmet sitt og fortelle om byens historie. Ikke sjelden har han spontant invitert inn turister og andre på vandring gjennom trehusidyllen, og han har også hatt besøk av Fortidsminneforeningen og andre grupper.

Tankene går til et annet besøk denne dagen, da vi etter klatreturen i Immanuels kirke krysset veien til Haldens Klub, «Norges eldste herreklubb i sammenhengende drift». En losje, kan det vel kalles, opprettet 1. oktober 1786, med medlemskap kun mulig gjennom anbefaling fra eksisterende medlemmer. De flotte salene, med lysekroner og eget galleri for levende taffelmusikk, vitner om networking på høyt nivå. De avbildede medlemmene på veggene bærer da også titler som grosserer, sakfører, verkseier, industri-herre, ordfører, statsråd. Mang en avtale er nok inngått her, over en Cognac og sigar.

DSC 2518 red copy

BAK DENNE EMPIREFASADEN i Borgergata 5 holder Haldens Klub til, Norges eldste herreforeningen fra i 1786.

 DER TIDEN HAR STÅTT STILLE

Fra arbeiderboligen i Sørhalden setter vi kursen over bybrua til nordsiden og videre opp Dyrendalsveien. I nummer 22, øverst i en stor eplehage, ligger Villa Bellevue, en ruvende og litt falmet sveitservilla fra 1896. Her, i det vi må kunne kalle et eksempel på et Halden-hjem for den finere borgerstand, blir vi tatt imot av Inger og Thorkil Aschehoug. De er glad for besøk, i dette de kaller sitt levende museum.

Og her har da også tiden på et vis stått stille. Ingen overivrige oppussingsprosjekter har klart å feie historien på dør med jevne mellomrom. Det gjør huset unikt, fra et kulturminnefaglig ståsted. Her er originale romløsninger og dekorer, en enorm kakkelovn, havestue, møbler som har fulgt huset i generasjoner eller blitt samlet av Inger og Thorkil. Fortellergleden er stor – og det er også stoltheten over huset de tok over etter Thorkils foreldre i 1994. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen og glødende opptatt av å formidle husets historie. De har hatt grupper på besøk, blant dem skoleklasser og barnehagebarn.

– Barn som kommer hit har aldri vært inne i noe lignende, med så mange gamle ting. De blir helt stille. Et slikt hus, fullt av ting som setter fantasien i sving, er en fin måte å formidle historie på. Her kan barn se hvordan ting var før, jeg kan vise dem spisskammerset, gangen til det som var utedo, og hva slags leker barn hadde, sier Inger og holder fram et gammelt kosedyr hun fant på loftet. Hvem har lekt med den, tro?

Overalt er det noe å titte på, og når jeg løfter blikket, får jeg se en vakker, malt himling, falmet og med sprekker og revner i duken. Hjelpebehovet er akutt, og nå kommer den da også: en bevilgning fra Kulturminnefondet på 100 000 kroner til restaurering.

DSC 2586 red

INGER OG THORKIL Aschehoug lever nærmest i et museum i sin sveitservilla fra 1896, med originale dekorer og interiører i flere av rommene. De har nå fått midler fra Kulturminnefondet til å restaurere himlingen i spisestuen.

ALLER ØVERST PÅ RANGSTIGEN

Mens ekteparet i Villa Bellevue kaller hjemmet sitt et levende museum, gjør formidler Kristin Søhoel et poeng ut av at Rød herregård ikke skal være et museum i vanlig forstand. Tvert imot ønsker man å vise fram stedet slik det var som bolig for noen av Norges viktigste og mest velstående familier gjennom tre hundre år, først for Tank-familien og senere for Anker-familien.

DSC 2621 red

RØD HERREGÅRD HAR røtter tilbake til 1600-tallet. Her har noen av landets rikeste og mektigste holdt til, blant dem Anker-familien. I dag er huset åpent for publikum.

Ballsalen, Rødstuen, Grønnstuen, Biblioteket, Rosenværelset, Havesalongen, så videre til hallen med alle jakttrofeene og våpen- og fuglesamlingen, så Kongeværelsene – flere kongelige, blant dem kong Karl Johan, kong Haakon og dronning Maud, har overnattet her – og videre utendørs til den store hagen, med alleer av ulike tresorter, lysthus og eget familiegravsted.

Historien om Rød herregård – og mang en overklasseresidens i Halden og omegn – er samtidig historien om Norge de siste århundrene, disse toneangivende familiene styrte industri, handel, kultur og politikk: Anker, Stang, Rasch, Wiel, Tank. Her er linjer til Bogstad gård, Eidsvold, Stortinget og Slottet.

Man kan jo bare tenke seg hvor fjern og opphøyd familiene på lystgården Rød der oppe på åskammen må ha fortonet seg for de som levde i trengsel i arbeiderboligene på Sørhalden en kilometer i luftlinje over Iddefjorden.

DSC 2617 red

MANGE CELEBRE PERSONER har besøkt Rød herregård, blant dem kong Haakon og dronning Maud. Hun overnattet i værelset til høyre, han til venstre.

VERNEDEBATT PÅ DE SKRÅ BREDDER

«Åtte etasjer i glass og betong» er ikke det eneste som truer i Halden i dag. I skrivende stund varsles omkamp for å rive Os skole fra 1914, regulert til bevaring så sent som i 2017 i den nye sentrumsplanen (saken ruler videre i 2019). Skjebnen til byens flotte gamle brannstasjon fra 1911 er også uviss, blant flere saker der utbyggere som definerer «modernisering» med riving står mot bevaringsforkjempere. Utbyggerkreftene er sterke, og får hjelp av Halden Arbeiderblad, byens eneste avis, som på lederplass har kalt Fortidsminneforeningen og dens støttespillere for «hylende ildsjeler» med «et fundamentalistisk syn». Riveiveren opprører mange, ikke minst fordi Halden faktisk har vist at det er mulig å transformere både gamle industribygg, utdaterte sykehjem og andre verneverdige bygninger til ny bruk, blant annet til leiligheter.

Og så er det den store jernbanedebatten, som i Sarpsborg, Tønsberg og Hamar. Traseen til et fremtidig dobbeltspor gjennom Østfold legger premisser for byutviklingen, også i Halden. Skal den i tunnel? Eller legges utenfor bykjernen? Eller i en kulvert tvers igjennom sentrum?

Da Østfoldmuseene inviterte til foredrag med daværende riksantikvar Jørn Holme og påfølgende paneldebatt om kulturminnevern i Fredrikshald Teater i mars 2018, gikk den første halvtimen med til nettopp jernbanedebatt. Før diskusjonen dreide over på hva Halden skal være, eller bli. Et nytt Moss, der planene innebærer blokker vannkanten så langt øyet rekker?

«Folk flytter ikke til Halden for å bo i blokk», spissformulerte Jens Bakke, styreleder i Østfold avdeling, i et innlegg fra salen.

Rundt 100 interesserte hadde møtt opp denne kvelden, i den fredede, praktfulle teaterbygningen fra 1838, med Norges eneste scene som svarer til begrepet «de skrå bredder»; huset inneholder en genuin barokkscene med skrånende gulv.

Spørsmålene fra salen ble mange til de fire paneldeltakerne Jørn Holme, ordfører Thor Edquist, eiendomsutvikler Ole Kristian Sørli og Andreas Lervik fra Østfold fylkeskommune. Det ble snakket om transformasjon av eksisterende bygninger, at det er et offentlig ansvar å legge til rette for dette. Hva med rimelige lokaler som kan tiltrekke kunstnere? Og er det nå lurt å planlegge for et Halden der man først og fremst skal bo – og så pendle til jobb i Oslo og andre byer på det nye dobbeltsporet?

Riksantikvaren snakket om den nye bystrategien som kom i 2016, med vekt på arkitektonisk tilpasning fremfor kontrast, om betydningen av gode kulturminneplaner når kommunen skal møte utfordringen med økte nasjonale krav til fortetting. Holme kom også med en «gla’melding» denne kvelden: En bevilgning på 100 000 kroner til oppstart av arbeidet med en kulturminneplan for Halden kommune.

panel 2 red

KJØR DEBATT: Erik Vitanza fra Snøhetta leder paneldebatt med Andreas Lervik, Ole Kristian Sørli, Thor Edquist og Jørn Holme i mars 2018. Tema er kulturminnevern og byutvikling, og stedet er praktfullt restaurerte Fredrikshald Teater fra 1838. Like praktfulle, men forfalne Konservativen fra 1765 roper etter nødhjelp fra lerretet.

ET SPØRSMÅL OM PRIORITERINGER

– Jeg deler gjerne ting inn i «need to have» og «nice to have». Med den vanskelige økonomien Halden har hatt de siste årene har kultur-minneplan havnet i den siste kategorien. Skole materiell og eldreomsorg blir rett og slett viktigere enn kulturminner, sier Thor Edquist.

Jeg møter ordføreren hjemme i Sørhalden en drøy måned etter paneldebatten og vil vite hvorfor Halden, en by full av nasjonale og regionale klenodier, ikke for lengst har en kulturminneplan.

Noe av forklaringen er altså at det koster å lage en slik plan, og Halden er en såkalt Robek-kommune, en kommune i økonomisk ubalanse som blir satt delvis under administrasjon til økonomi og gjeld er under kontroll igjen.

– Vi har vært på Robek-lista i noen år, men det ser ut til at vi skal klare å komme oss ut av ordningen tidligere enn planlagt, kanskje allerede i 2019. Det vil gi oss en annen frihet, også til å jobbe med en kulturminneplan, sier Edquist. (Kommunen ble i 2019 fjernet fra Robek-lista.)

DSC 2752 redFor ordføreren er revitalisering av nordsiden av sentrum den viktigste måten å ta vare på alle de gamle bygningene på. Målet er mer liv i sentrum, økt utleie av lokaler, flere leiligheter, i tråd med den nye sentrums-planen og nasjonale føringer for fortetting.

– Målet er å få skapt flest mulig leiligheter innen eksisterende bebyggelse, men det er neppe nok til å nå de nasjonale målene. Det vil bli diskusjon om høyder, men vi ønsker å bevare særpreget i Halden, sier Edquist.

HALDENS ORDFØRER Thor Edquist hjemme på Sørhalden, en gang byens arbeiderstrøk.

 Og hva er så Haldens særpreg, ifølge ordføreren?

– Haldens styrke er en bykjerne som i store trekk er som den ble etter oppbyggingen i 1826, en by med sjel. Unnskyld, Sarpsborg og Lillestrøm, men vi har en historie å fortelle, sier han med glimt i øyet.

Og ikke bare en historie. Halden har mer enn Karl 12. å holde liv i. Halden Bomulds-spinderi og Væveri, etablert i Tistedalen i 1813, regnes som landets første industribedrift. Erlandsen Conditori i Storgata fra 1865 skal være Norges eldste. Som alternativ til Empirebyen Halden har vi Fengselsbyen Halden: Verdens mest humane soningsanstalt åpnet i Halden i 2010 – mens fredede Halden politistasjon og fengsel på torget midt i sentrum nå er i ferd med å bli restaurert og fylt med nytt liv. Fengselet sto ferdig i 1863, seks år etter Fengselsloven av 1857, som satte strengere krav til soningsforholdene for fangene. Haldens gamle fengsel er landets mest intakte i sitt slag, med originale fangeceller. I kjelleren ligger i tillegg Norges eldste bakeri, i dag med det passende navnet Brød&Vann, med vedovner fra 1700-tallet.

Teaterbyen Halden kan være en annen merkelapp, med Fredrikshald Teater fra 1838 som juvelen i kronen. I samme område, kalt Kultur kvartalet, ligger Halden Arbeidersamfunn, vakre Aladdin Kino fra 1920-tallet og Konservativen fra 1765, med praktfulle Rosenlundsalen og Norges eldste teaterscene.

I en annen norsk by ville en bygning som Konservativen vært unik – hele byens festsal. I Halden er den nærmest bare en av mange staselige bygninger. Kontrasten til nydelig restaurerte Fredrikshald Teater er skrikende. Fortidsminneforeningen lokalt har engasjert seg i et begynnende og helt nødvendig vedlikehold, blant annet med støtte fra prosjektet Kulturminner for alle, og det er ingen hemmelighet at lokallaget ønsker å overta den historiske bygningen: Allerede er lokaler i første etasje istandsatt og brukes som møteplass for foreningen og andre.

DSC 2732 red

KJEMPER FOR Å FÅ EGEN BYANTIKVAR

– Ikke alle haldensere ser sin egen bys verdi, sier Sverre Stang, styreleder i Halden lokallag. Han ser nødvendigheten av å se helheten i kulturminnearbeidet, følge med på mange fronter, ikke bare «holde på med Konservativen», i lokallagets årsmelding for 2017 omtalt som «foreningens glede og også hodepine».

ET STEINKAST UNNA nyrestaurerte Fredrikshald Teater ligger Konservativen fra 1765 og roper på lignende behandling.

 I årsmeldingen heter det videre at «Sentrums planen ble endelig vedtatt i 2017 – til glede og bekymring. Til glede fordi den kan gi viktige signalbygg et videre liv. Til bekymring fordi planen er lite presis i forhold til om verneverdige bygninger og bomiljøer går foran sentrumsplanen».

For å møte en slik usikkerhet er Stang spesielt opptatt av å få opprettet en stilling som byantikvar for Halden.

– Det var på trappene for noen år siden, men det var akkurat da kommunen måtte stramme inn kraftig, med kutt i alle budsjetter. Det sa seg selv at det ble politisk umulig å skulle prioritere dette. Nå er den økonomiske situasjonen bedre, og vi håper kommunen nå prioriterer dette. En byantikvar vil ikke løse alle problemer, men foreningen tror en slik rolle kan påvirke kommunens kultur og holdninger til dette feltet. Vi tror en slik person vil kunne føre både opplysning og ærlighet til debatten rundt vern og utbygging. Vi vil få fortetting, men hva betyr større volumer, hva med utformingen? Hvor går tålegrensen? Halden er en gammel by og mange ønsker å ta vare på byens særpreg. I styret i lokallaget har vi diskutert ønsket om å få laget en plan der vi ser hva dette særpreget er.

SISTE KVINNE PÅ SKAFOTTET

Rundturen min i Halden denne dagen ender i fengsel, med eggerøre og laks på fersk brød fra en 1700-tallsovn. Under måltidet snakker vi om svenske Sofie Johannesdotter, hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang. Fra 1869 til 1875 begikk hun tre drap og et drapsforsøk: først forgiftet hun en annen tjener i huset, så fru Stang og tilslutt DSC 2538 redherr Stang. 16 år gamle Mathilde Wiel, en slektning av husfruen, ble også forsøkt drept med gift, men overlevde. Politiet fattet til slutt mistanke, mye takket være rykter, likene ble gravd opp og obduksjonen viste store mengder arsenikk. Sofie tilsto. Sin siste tid på jorden tilbrakte hun i dette fengselet, i en celle med utsikt til torget. 18. februar 1876 ble hun, som siste kvinne i Norge, henrettet ved halshugging, foran tre tusen skuelystne haldensere og tilreisende.

Vi tar turen opp gjennom etasjene, fra rom til rom, der restaureringsarbeidene pågår og videre til de ferdig restaurerte cellene. Satt hun i en av disse?

HALDEN GAMLE FENGSEL fra 1863, med restaurerte fangeceller og med Norges eldste bakeri i kjelleren.

Nå er det fargetrapper på veggene, og flere lag med murpuss eksponert. Den nåværende eieren, Ole Kristian Sørli, har høstet mange lovord for prosjektet. Selv uttalte han til Halden Arbeiderblad at han har som mål at «sluttresultatet skal bli så likt originalen fra 1863 som mulig. Vi har funnet fram til de gamle originalfargene samtidig som vi har beholdt det jeg kaller tidsvinduer som viser noe av det vi har funnet underveis i restaureringen.»

HALDENS GYLNE MULIGHET

Kan Halden bli et tidsvindu for fremtiden, der alle byens epoker og stilarter blir med videre? Det hevdes at nedgangstider kan være det beste vern; man må bruke det man har, og det bygges lite nytt. Sannheten i dette kan diskuteres – dårlige tider innebærer også økt forfall – men dagens Halden, med sine mange gamle bygninger i empire, nyklassisisme og andre stilarter, har utvilsomt hatt sine nedgangstider.

En som ikke kjøper en slik nedgangsforklaring er ordføreren. Under debatten i Fredrikshald Teater uttalte han at «det er ikke sant at vi bevarer fordi vi har hatt dårlig råd. Nei, vi bevarer fordi vi har vært politisk opptatt av å bevare.» Det gir håp. Samtidig er han opptatt av at Halden skal ha moderne leiligheter å tilby dem som ønsker det.

Spørsmålet er da om disse moderne leilighetene kommer i «åtte etasjer i glass og betong» eller om de blir mer som de moderne leilighetene ordføreren selv har utsikt til fra bryggekanten på Sørhalden: De ble bygget på 1990-tallet, med tre etasjer og saltak, i tre og tegl. På avstand minner de om sjøboder, litt som de rivningstruede gamle sjøbodene tidligere miljøvernminister Gro Harlem Brundtland på 1970-tallet rykket ut til Halden for å redde. En redningsaksjon ordføreren og mange med ham mener fungerte som «en vekker for hele landet» når det kom til vern av gamle bygninger.

Med kulturminneplan under arbeid, ny sentrumsplan og et friere liv etter Robek: Det er som om Halden er i en ny støpeskje, med alle muligheter. Da er det viktig å ta med seg Riksantikvarens avsluttende budskap den marskvelden på de skrå bredder, og det kan gjelde hver by og hvert tettsted i hele landet: «Still krav til arkitekturen i det som bygges nytt. Det offentlige rom eies ikke av utbygger eller tomteeier, det offentlige rom eies av de som bor her.»

DSC 2721

FORFALLSESTETIKK: «Byens mest fotograferte hus» er denne forretningen blitt kalt, i samme gate som Konservativen.