fbpx

Ekstrem gjenbruk: Tysk bunker ble hytte

«Vi ser med spenning fram til gjenbruk av dette kulturminnet». Slik lød meldingen fra fylkeskommunen da Randi Grimeland og Nils Røsvik gikk i gang med å forvandle en tysk bunker til ferieparadis.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

Spenningen var neppe mindre hos ekteparet. For det krever sin mann og kvinne å gå løs på en 900 kubikkmeter stor betongklump – en konstruksjon kraftig nok til å skulle kunne motstå en 1000 kg tung bombe sluppet fra et fly.

– Tre meter tykke vegger i armert betong er ikke noe du går løs på hvis du er redd selve prosessen, sier Randi Grimeland.

Vi er på Lista i Vest-Agder, og møtes i innkjørselen. Historien om hvordan en dyster, grå bunker fra krigens dager ble forvandlet til et hytteparadis for snart to tiår siden begynner allerede her ute. Randi og ektemannen Nils er begge arkitekter, og det merkes på hvordan de tar meg imot. Å ankomme dette stedet for første gang er en slags prosess i seg selv. Her slipper ingen rett inn hverken til kjøkkentilbygg eller ned i bunkeren. Denne boligen – som prosjekt og kulturminne – har sin egen beretning. Som denne dagen begynner med en gravrøys fra bronsealderen.

– Tyskerne raserte den da de brukte den som oppkjøringsrampe til bunkertaket, forklarer Randi og peker mot en høyde noen meter unna.

DSC 5189

 

Inngangspartiet, med gravhaugen til høyre, tidligere forbundet med bunkeren via en bro.

Gravhaugen det er snakk om er Svarthaugen, nærmeste nabo til bunkeren. Da familien kjøpte dette stedet, var det en betongbro mellom gravhaugen og bunkeren. Å fjerne denne slik at de to svært ulike kulturminnene – det ene automatisk fredet og det andre helt uten formelt vern – ikke lenger var fysisk forbundet til hverandre, var en betingelse fylkeskommunen satte.

Tyskernes brutale fremferd på gravhaugen under krigen har i seg et element av ironi: Nazi-Tyskland var jo svært opptatt av «det norrøne» og kanskje skjønte de aldri hva de brukte som rampe. Men noen arkeologisk kunnskap gikk neppe tapt. Svarthaugen ble nemlig undersøkt allerede i 1877, i regi av Fortidsminneforeningen. I «Indberetning fra en reise paa Lister» i foreningens årbok i 1878 skriver arkeolog Anders Lorange:

«Paa høieste Ryg af det lave Høidedrag, der skiller Næsheimvandet fra Hellemyren, ligger en hel Række Gravhauger, som imidlertid alle ere meget ødelagte paa en nær, «Svarthaugen» kaldet, hvilken der knytter sig forskjellig Overtro. Derved har den alene holdt sig urørt, «men mange havde seet det brænde Lys paa den, og skulde det derfor findes en haug paa Lister, som det kunde lønne sig at grave i, saa maatte det være Svarthaug.»

Det ble gjort oppmålinger og enkelte funn, men ingen store skatter var blant dem, og etter ytterligere en utgraving i 1917 kunne man slå fast at gravhaugen ikke inneholder noen store hemmeligheter.

DSC 5183

Det åpne kjøkkenet ut mot terrassen og hagen balanserer den lukkede bunkeren. Legg merke til døren, en av de to opprinnelige inngangene til kommandorommet. Gravrøysa skimtes helt til venstre.

DEL AV «FESTUNG LISTA»

bunker DyngvollI dag er Svarthaugen en del av familiens landsted, en både kuriøs og tankevekkende kontrast til Nazi-bunkeren. I Endre Wrånes’ bok Tysk invasjonsforsvar på Agder 1940-1945 er bunkeren omtalt som «L424a Kommandobunker i tungt luftvernbatteri Dyngvoll». Nummeret refererer til tysk klassifisering av ulike forsvarsanlegg, standardiserte og ofte prefabrikerte for en effektiv utbygging av forsvarsverker i områdene Wehrmacht inntok og befestet. L indikerer luftforsvaret og a står for sterkeste styrkeklasse med tak og vegger i 3-3,5 meters tykkelse.

Bildet: Bunker Type L424a, her i speilvendt versjon. Illustrasjon fra boken Tysk invasjonsforsvar på Agder 1940-1945.

Dyngvoll inngår som en liten brikke i det vi kjenner som Atlanterhavsvollen, dette svære forsvarsanlegget tyskerne anla fra Biscayabukta i sør til Kirkenes i nord. «En bygging av forsvarsverk uten sidestykke i norsk historie», skriver Wrånes, som også formulerer betydningen av dette byggeriet i dag: «Restene av de tyske befestningene utgjør i dag de eneste synlige sporene etter okkupasjonen og verdenskrigen i mange norske landskap. Som autentiske relikter fra årene 1940-45 spiller bunkere og andre festningsverk en viktig rolle som supplement til museer og andre typer historieformidling».

I Fortidsminneforeningens årbok for 2016 skriver Janne Wilberg, byantikvar i Oslo med et spesielt engasjement for krigens kulturminner, at «Bare i Norge bygget tyskerne mer enn 600 kystfort og støttepunkter, og dermed ble kysten vår nærmest pepret med forsvarsanlegg.» Videre skriver hun: «Fra 1943 skjedde det en opptrapping på alle nivåer av tysk byggeaktivitet i landet, noe som ble videreført i omtrent samme omfang helt til krigens slutt. Virksomheten må forstås på bakgrunn av den spesielle rollen som Norge var tiltenkt innen det stortyske riket, så vel militært- og industristrategisk som propagandamessig.»

Dette er altså bakteppet når Dyngvoll bygges i 1943. Lista ble aldri en slagmark, men var en viktig del av invasjonsforsvaret til tyskerne. De ventet en alliert invasjon etter hvert som krigen vendte seg i tyskernes disfavør. «Die Hauptkampflinie ist die Küste» - fronten er kysten - slik lød parolen i kampoppdragene til de tyske okkupasjonstroppene på Agder under andre verdenskrig. Dyngvoll skulle blant annet forsvare Lista flystasjon like ved. 300-400 mann var stasjonert på flybasen, og mye av utbyggingen av de ulike forsvarsanleggene ble utført av krigsfanger, særlig russiske, som det  ble stor tilgang på etter hvert som krigen utviklet seg.

BEGRENSINGER TRIGGER KREATIVITETEN

Det er lite som minner om krigen denne dagen jeg besøker det flate Listalandet. gylne jorder, lav tåke i trekronene, et solstreif etter tungt regn tidligere på dagen. Noen kuer beiter ute på en eng. Men, altså: en bunker som hytte. Hvordan kom de på ideen?

– Vi var på jakt etter et feriested for familien, og hadde falt pladask for Lista. Men å kjøpe et feriehus her var utenfor vår økonomiske rekkevidde. I stedet måtte vi tenke kreativt, og tok etter hvert kontakt med Forsvaret som da var i ferd med å selge unna eiendommer med et stort antall bygninger, forklarer Nils.

Men svaret var nedslående. Alt var solgt. «Er det ingenting igjen?» spurte han. «Ikke en gang en verkstedhall, eller en bunker?» Joda, det fantes noen, men ikke til å bo i, fikk de vite. En visningsrunde førte dem til slutt til Dyngvoll, og bonden som hadde beiterett på tomta var glad for at Forsvaret ville selge. Det hendte at kuene hans forvillet seg opp på bunkeren og skadet seg.

bunker 1

Bunkeren slik den så ut første gang familien så den, beliggende midt i det som var et beiteområde. Foto: privat

«Et typisk Nils og Randi-prosjekt», slik ble bunkeren omtalt av venner. Et tilsynelatende umulig foretagende, som krever en utviklet evne til å se muligheter der andre ser monumentale begrensninger, bokstavelig talt. For hvordan griper man an en ombyggingsoppgave som dette, der materien består av en 12 ganger 12 meter stor klump. Hvilke egenskaper må til?

– Som arkitekter er vi nysgjerrige, vi har en iver etter å se hvordan noe kan bli, og ikke å se begrensningene, sier Randi. – I tillegg er vi nok uredde.

Nils nikker, vil forklare hva slags filosofi som styrer dem når de setter i gang et slikt prosjekt. – For en arkitekt er det to veier: Å tegne et hus på barmark, da kan man «gjøre hva som helst». Det andre er å ta tak i noe som finnes fra før – og da handler det om å håndtere og komme rundt begrensingene. For oss var det den siste tilnærmingen som var det spennende med dette prosjektet. Alle hensynene du må ta, alt det som ligger fast. Begrensninger trigger kreativiteten.

RÅTT OG UBEHANDLET

DSC 5233Det var ingen liten oppgave de gikk løs på den sommeren i 2000. Vi har flyttet oss fra inngangspartiet, og står foran påbygget, et allrom med store glassflater, i sterk kontrast til den lukkede bunkeren. Randi blar meg igjennom en liten fotosamling, her er hele prosessen trinn for trinn. Det første bildet viser en mer eller mindre overgrodd betongklump med en liten løe på toppen, slik det så ut første gang de kom hit til denne plassen og så potensialet.

Bildet: Trappen fra kjøkkenet opp til andre etasje. Veggen til høyre viser dimensjonene i betongen, som også er ubehandlet.

Bunkeren hadde sine to opprinnelige innganger, men det var ikke nok. Det trengtes en større åpning for å binde sammen bunkeren og det store påbygget som skulle romme kjøkken, bad, peis og forbindelse til trappeløpet opp i det som skulle bli andre etasje. To uker tok det et firma å slå seg gjennom og fjerne nok armert betong til å skape den åpningen som trengtes. Den siste biten valgte firmaet å fjerne med dynamitt, noe som skulle skape bygningsskader de lever med den dag i dag.

– Det ble sprekker i betongen, som det lekker vann inn gjennom. Men det er noe vi har slått oss til ro med. Så lenge det ikke berører den nye konstruksjonen og bærende elementer, spiller det liten rolle om det samler seg litt vann på steingulvet, forklarer Nils.

Trappen ned til selve bunkerrommet er den samme som tyskerne brukte. Bunkeren hadde to innganger som begge førte inn til den samme gangen som så ledet videre inn i selve kommandorommet. Her inne er man omgitt av tre meter tykk armert betong på alle kanter. I siderommet er det et par sengeplasser.

Hva hadde jeg så forventet meg av en arkitektmodifisert tysk bunker fra 1943? Hvitkalket minimalisme? Malte trepaneler? Eller tepper på veggene, for hyggens skyld? Ja, alt det kunne jeg forestilt meg, men kanskje ikke akkurat det som faktisk møter meg: Mer betong, ubehandlet og brutal, biter av rør, armeringsjern som stikker ut. Her er nye, pussede flater som møter ru, dryssende betong. Men midt i alt dette noe forunderlig levende og kunstferdig: Den allestedsnærværende betongen er full av sjatteringer, her kan en se spillet i ulike typer sand som er brukt i støpingen, sand hentet fra ulike steder lokalt. Her er spor av salt som gjennom årene har sivet ut gjennom betongen med fuktigheten. Veggene er fulle av liv, som kunstverk enkelte steder.

– Hva skulle vi gjøre med et rom som i utgangspunktet ble skapt for «ondskap»? Det var spørsmålet vi sto overfor da vi skulle innrede selve bunkeren. Kunne det noen gang bli koselig og lunt? I stedet fant vi ut at det skulle forbli sånn som det var. Og det er det som gjør det til noe unikt, sier Randi. – De fleste blir fascinert av å komme inn her og syns det er spennende å skulle overnatte i et så spesielt rom, mens noen får klaustrofobi og må komme seg ut igjen så raskt som mulig.

DSC 5207

Veggene nede i bunkeren er ubehandlede og rå, men samtidig utrolig vakre med alle sine sjatteringer.

BETONG FULL AV VANN

På bunkertaket ble det bygget på en andre etasje, der alle soverommene er. I hjørnet til soverommet til Randi og Nils er det åpen baderomsløsning, med vask og dusj. De lave veggene rundt er de opprinnelige betongveggene på bunkertaket. En glassdør fører ut til en liten balkong.

Utenfor soverommene til barna løper en terrasse i hele påbyggets bredde. – Vi trodde barna kom til å være der ute hele tiden, men de har bare lekt der et par ganger på alle disse årene. De foretrekker å være nede på kjøkkenet, på terrassen og i hagen. Det er ofte sånn, at det man planlegger for ikke fungerer, sier Randi.

Påsken 2001 bodde de i sitt nye feriehus for første gang. Det skulle bli en kald opplevelse. Det tar tid å varme opp en slik betongklump. Det første året måtte de tette alle bygningens hulrom med Glava der luft kom inn. I dag begynner de oppvarmingen en uke før de ankommer, og skrur aldri helt av varmen i gulvet. En bygning som dette krever mye strøm.

En annen utfordring er vanninntrengning, og da snakker vi ikke om sprekkene etter sprengningen.

– I 900 kubikkmeter betong vil det alltid være vann da betong ikke er et vanntett materiale, forklarer Randi. – Vårt prinsipp har vært at når vannet slipper inn i betongen, må veien ut være «åpen». Det som fungerer her er at rommet inne er oppvarmet og «tørker ut» betongen inn mot rommet. Jo høyere temperatur, desto lenger ut tørker det. Slik klarer vi å holde rommet «levelig», tørt og varmt.

DSC 5226

Synlige bygningsdeler i kontrast til rene hvite flater gir et røft og ærlig inntrykk.

INGEN KRIGSMINNER PÅ VEGGENE

Å begi seg i kast med 12 ganger 12 meter betong er som nevnt ikke for de skvetne. Og det er da også spor i denne transformasjonsprosessen som viser at bunkeren har stått imot og i noen tilfeller seiret. I den lave veggen rundt det åpne badet er det et tydelig hakk, noen har begitt seg i kast med pigging for å bli kvitt hele veggen – og gitt opp. Tyskerne kom for å bli og bygget for at det skulle vare.

Under arbeidet kom Nils og Randi også over små, menneskelige spor. I en av veggene fant de en tysk avis der Magda Goebbels, propagandaminister Joseph Goebbels’ kone, minnet alle tyskere på å huske å mate småfuglene, krig eller ei.

Men det var aldri en fascinasjon med krigen per se som fikk Randi og Nils til å begi seg i kast med dette prosjektet.

– Vi ønsket aldri å prege dette stedet med memorabilia fra krigens dager, som tysk skilting eller annen original innredning. Vi tar heller vare på sporene som forteller noe om hva som har vært, sier Nils.

Spor som den tunge blå døren i 50 mm panserstål – enhver kan jo få et snev av klaustrofobi innelåst bak den – betongveggene i seg selv, armeringsjernet, alt dette vitner om et bygg som er reist som et forsvar, med voldelige hensikter, uten spor av menneskelighet. Men ut over det er det ingenting som åpenbart forteller noe om krigen. Selv synet av de massive ytterveggene, når betraktet fra den frodige hagen med blomster, grønnsaksbed og matestasjoner for fuglene, får i alt sitt forvitrende, mosegrodde velde en egen estetikk. De sporene som finnes må tolkes, eller man må kjenne deres opphav og bakgrunn. Som noen beskjedne kvadrater av treverk i betongen oppe i andre etasje, den ene rundt 40x40 centimeter, de to mindre 10x10 cm. Jeg lar umiddelbart hånden gli over dem, det myke materialet skiller seg ut fra all den harde betongen, og jeg ser spørrende på dem begge.

– Ja, hva er egentlig det, undrer også Randi. – Vet du, Nils?

Nils nikker. – Det var plass til å henge opp skilt av ulike slag, som type bunker, og sannsynligvis også koder som ble brukt når man ga ordre under kamp, for eksempel bokstavkoder som kunne brukes for å oppgi ulike posisjoner for soldatene. Jeg fikk tilbud om et slik skilt, men hvem ønsker å våkne opp til den tyske ørnen eller et hakekors hver morgen. Når du skal gå i gang med et slik prosjekt som dette er regel nummer én å være ferdig med krigen.

DSC 5235

Åpen baderomsløsning definert av de opprinnelige betongveggene på bunkertaket. Legg merke til treplatene i betongen, der det har hengt skilt av ulike slag under krigen. Den røde delen av veggen er påbygg.

****

Listalandet har mange krigsminner av denne typen. Et eget verdiskapingsprogram for videreutvikling av «Festung Lista» har pågått noen år i regi av Vest-Agder fylkeskommune, Vest-Agder-museet og Riksantikvaren, og målet er å gjøre krigens minner til en arena for kulturhistoriske opplevelser. Samtidig er disse kulturminnene utsatt, de færreste bunkere som Dyngvoll har et formelt vern, og enkelte grunneiere ønsker å bli kvitt dem. Dette bekymrer vernemyndighetene.

Så sent som i november 2018 ble en bunker sprengt bort på Lista, lovlig etter et kommunevedtak fra 2012. «I disse dager høres tunge smell over Listalandet. Det er bare oss som sprenger en gammel skytestilling. Har du og en slik du vil bli kvitt, ikke nøl med å ta kontakt», skrev firmaet Fjellboring Sør på sin facebookside.

Reaksjonene i kommentarfeltet var sterke. «Kulturvandalisme» og «Brenn i helvetet», mente noen. Andre var glade for å bli kvitt dette dystre minnet fra krigens dager. En av de som reagerte var byantikvar i Oslo, Janne Wilberg. Til Fjellboring Sør skrev hun: «Har dere forstått hva dere holder på med? Norge er det landet hvor restene etter 2. verdenskrigs Atlantik Wall – tyskernes forsvarslinje fra Kirkenes til Biscayabukta – er best bevart (…) Dette er anlegg som brukes både i formidling og turistsammenheng med stor suksess i andre europeiske land.»

I Fortidsminneforeningens årbok for 2016, med tema Krigens minner, skriver Wilberg: «At relativt få fysiske spor etter andre verdenskrig er bevart, skyldes nok mye etterkrigstidens reaksjoner på okkupasjonen. Grovt sett kan reaksjonene inndeles i tre kategorier: 1. en aktiv fjerning av sporene. Dette bunnet nok både i hatet mot nazistene og ønsket om å glemme mindre ærerike sider ved nordmenns handlinger og reaksjoner. 2. En pragmatisk holdning under gjenoppbyggingen etter krigen: Tyskernes bygninger var en ressurs. 3. Bevaring som et uttrykk for historieforståelse.»

Arbeidet med å bevare «Festung Lista» faller klart inn under kategori nummer 3. Konservator Endre Wrånes ved Vest-Agder-museet uttalte i fjor at sprengingen av bunkeren på Lista viser at vernet av krigsminner er i en krise.

(Denne artikkelen sto først på trykk i Fortidsvern nr. 4-2018)