fbpx

Fredningsgrensene i Norge bør endres

Hva med en flytende grense? Tenk om for eksempel alle bygg som var mer enn 300 år gamle var automatisk fredet.

Av Margrethe C. Stang, styreleder i Fortidsminneforeningen

Av alle Fortidsminneforeningens eiendommer, er Steinvikholm borgruin den eneste som kan sies å ha spilt en hovedrolle i Norgeshistorien. Borgen ble bygget av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1524-32, og var bokstavelig talt katolisismens siste skanse i Norge.

I norsk historieskriving regner vi vanligvis med at middelalderen slutter her, med erkebiskopen som seilte ut Trondheimsfjorden en vårdag i 1537. Han kom aldri tilbake. De siste restene av norsk selvstendighet opphørte, og perioden man senere har kalt Dansketiden startet.

Norge fikk sin første kulturminnelov i 1905, samme år som unionen med Sverige ble oppløst og Norge igjen var et selvstendig rike. Da var det den naturligste ting for stortingspolitikerne å se tilbake til nettopp Reformasjonen for å trekke en grense mellom det som loven automatisk skulle beskytte, og det som bare unntaksvis kunne fredes. Det var ikke fordi de beundret Den katolske kirken, og heller ikke fordi de syntes bygninger og gjenstander fra 1400-tallet var vakrere enn de fra 1600-tallet og 1700- tallet. Grunnen var at kulturarv fra Norges selvstendighetsperiode i deres øyne var mer verdt enn kulturarv fra Dansketiden. I dag er grensen for automatisk fredete kulturminner over bakkenivå, altså bygninger, dyttet frem til 1650, men forestillingen om at ting og hus fra middelalderen er mer interessante og verdifulle enn de fra årene etter 1536 lever også i beste velgående i deler av kulturminnevernet.

Jeg jobber som kunsthistoriker og er spesialist på middelalderens bildekunst. Selvfølgelig synes jeg at denne perioden er veldig interessant, men jeg blir overrasket når jeg møter folk som synes middelalderen per definisjon er bedre enn andre perioder. Det er som om de mener at årene før 1537 er vakrere, mer fargerike og sanselige enn tiden etterpå, som om det var en fortryllet tid. Det er kanskje som en slags forelskelse, middelalderromantikk. Og la meg ile til og presisere: Det er ikke galt å elske en stilart eller epoke, enten det er middelalder, 1700-tall eller art deco. Men det kan bli feil når begeistringen gjør oss blinde for andre epokers byggeri. Av og til er det som om fredningsgrensen fra 1905, med sitt skille mellom «norsk» og «dansk» eller «fint» og «mindre fint», ubevisst spøker i hodene våre.

FRA KIRKERUIN TIL BUNKERS

I mars besøkte jeg Edøy gamle kirke på Nordmøre. Kirken er fra 1100-tallet og ligger strategisk plassert ved et sund, med vidt utsyn over det værharde kystlandskapet. På 1880-tallet ble kirken truffet av lyn og brant opp. Da bestemte man seg for å flytte kirkestedet slik at det lå mer sentralt i sognet. Slikt var ikke uvanlig på denne tiden. Logtun kirke på Frosta og Gamle Sakshaug kirke på Inderøy, begge nå i Fortidsminneforeningens eie, ble utsatt for lignende behandling. Søsterkirkene på Hadeland er et annet eksempel på middelalderkirker som sto som ruiner på 1800-tallet. Middelalderbegeistring på 1900-tallet førte til at de fikk nye tak og nytt liv.

Edøy 2 FV 2 19 2 copy copy

I Edøy gamle kirke er gulvnivået i koret betydelig høyrere enn skipet, fordi gulvet i koret er taket til en tysk bunker. Foto: Morten Stige

Edøy gamle sto slik, med murte steinvegger men uten tak, helt til andre verdenskrig. Da grep den tyske okkupasjonsmakten sjansen til å bruke kirken som ammunisjonslager, og det ble bygget en liten bunker i og under kirkeruinen. Denne kreative, men brutale gjenbruken vekket harme i lokalbefolkningen. Kanskje hadde de allerede i mellomkrigstiden syslet med tanker om restaurering. Uansett var motivasjonen åpenbart på topp så snart krigen var over. Allerede i Fortidsminneforeningens og Riksantikvarens felles årsberetning for 1947 kan vi lese at «Arkitekt John Tverdahl har gitt forslag til fortsatt restaurering av Edøy kirke, taket er nu lagt på». I 1950 var jobben ferdig. Det er både rart og rørende at man prioriterte middelalderkirken i denne perioden, da nærmeste by Kristiansund fortsatt hadde dype krigssår og gjenoppbyggingen av boliger pågikk for full maskin.

BRUTAL KONTRAST

Men selve bunkeren under Edøy gamle kirke var det ikke mulig å få has på. Den stikker sine værbitte, men kraftfulle grå betongskuldre opp utenfor middelaldermurene. Inni kirken er gulvnivået i koret betydelig høyrere enn skipet, fordi gulvet i koret er bunkerens tak. Det ser litt rart ut, og lokale folk beklager at de aldri fikk fjernet betongen. Men jeg synes det er veldig interessant. Kontrasten mellom kirken og militæranlegget, mellom 1100- tallet og 1900-tallet, er sterk. Det blir stadig færre som husker andre verdenskrig, og desto viktigere å ta vare på noen av de fysiske sporene krigen satte i landskapet. Kanskje kan de tyske murene også minne oss om at middelalderen var en tid med krig og overgrep. Da Edøy gamle ble bygget var det borgerkrig i Norge, med frykt, brutalitet og tap, ikke bare vakker korsang mellom hvitkalkede kirkevegger. Selv om vi alle sikkert er enige i at bunkeren aldri skulle være bygget, tilfører den en litt kjedelig, rekonstruert middelalderkirke (unnskyld, Tverdahl!) et skikkelig C-moment.

Edøy kirke til FV 2 19 3

Det er både rart og rørende at man prioriterte restaurering av Edøy gamle kirke i rett etter krigen, da nærmeste by, Kristiansund, fortsatt hadde dype krigssår og gjenoppbyggingen av boliger pågikk for full maskin. Foto: Morten Stige

Fortidsminneforeningen har kommet med mange innspill til den nye kulturminnemeldingen. Ett av dem er å endre fredningsgrensene i Norge. I første omgang bør grensen for arkeologiske kulturminner flyttes fra 1537 til 1650. 1650-grensen for byggverk bør også flyttes, men vi mener at konsekvensene av en slik endring bør utredes før vi bestemmer hvor den nye grensen skal gå. Kanskje kunne vi hatt en flytende grense? Tenk om for eksempel alle bygg som var mer enn 300 år gamle var automatisk fredet. Det hadde kanskje blitt dyrt for de som deler ut tilskudd, men det hadde bidratt til å bryte ned fasttømrede forestillinger om at det finnes epoker i historien vår som er finere enn andre.