fbpx

På høy tid å stoppe forfallsspekulantene

Med dagens regelverk står myndighetene maktesløse overfor eiendomsutviklere som med profitt i blikket spekulerer i å la verneverdige hus forfalle. Dette er det på høy tid at politikerne gjør noe med.

Av Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen

Se for deg følgende scenario under en trafikkkontroll:

«Vognkort og førerkort, takk! Dette gikk faktisk veldig fort, så førerkortet kommer jeg til å beholde.»

«Unnskyld. Men jeg mener bestemt at dette er helt ok – du må la meg kjøre videre, og i den farta jeg vil.»

«Ja vel? Nå er det sånn at samfunnet – politikere og alle som har fått mulighet til å påvirke – har bidratt til å lage trafikkregler som gjelder for alle. Alle kjenner reglene, de fleste aksepterer dem.»

«Joda, jeg forstår det. Men trafikkreglene er dårlig tilpasset akkurat det livet jeg lever. Jeg må kunne kjøre mye fortere. Da kan jeg få gjort mye mer, og det tjener samfunnet på. Dessuten ser du vel at dette er en bil som er laget for å kjøre mye fortere enn det som står på veiskiltene.»

«Men du kjente til trafikkreglene da du tok førerkortet? Og da du kjøpte denne bilen?»

«Vet du, jeg synes reglene burde vært tydeligere kommunisert til meg da jeg kjøpte bilen. Alle burde forstått da at jeg kjøpte den for å kjøre fort. Ingen hindret meg i å kjøpe. Bilen er tilpasset moderne standard og krav, og staten vil at vi skal bruke mindre tid på vegen, sånn at vi forurenser mindre.»

«Men du har blitt tatt før, og fikk beskjed om at du ikke kunne kjøre så fort.»

«Ja visst, jeg har fått nei før, to ganger! Men nå vil det være dypt urimelig om jeg ikke får kjøre fortere, med alt jeg har investert. Og jeg har ventet lenge.»

«Så du mener altså ikke bare at jeg skal droppe boten, men også gi deg førerkortet tilbake og la deg kjøre videre så fort du vil?»

«Ja, ut fra situasjonen mener jeg det. Dessuten; om jeg ikke får kjøre fort her, drar jeg til nabokommunen og kjører fort der i stedet. Og kjøper min neste bil der også.»

«Det vil så klart være veldig dumt, vi er avhengige av at noe skjer her. Ok, men en bot må du få. 130 km/t i 60-sone, det blir 500 kroner.»

«Det er dypt urimelig, det er typisk at sånne som meg blir motarbeidet i alle ledd. Nå har du for eksempel brukt snart ti minutter av min tid på dette. Sommel i saksbehandlingen. Du får høre fra min advokat!»

«Greit. Da dropper vi det forelegget. Men jeg kan ikke la deg kjøre helt fritt. Hold deg for det meste på høyre side, og ikke over 160.»

«Takk, snakkes.»

«Synes jammen dette ble bra jeg, endelig skjer det noe her.»

***

Du trakk kanskje litt på smilebåndet nå, og tenkte at «sånn er det ikke i virkeligheten». Joda, det er det. Det vil si, i trafikken fungerer det ikke på den måten, men der en annen lov gjelder, plan- og bygningsloven, er dette en helt vanlig situasjon.

Plan- og bygningsloven er til for at det skal være mulig å drive planlegging slik at vi skal få godt fungerende boliger, tettsteder og byer. Planene blir til gjennom grundige demokratiske prosesser, hvor alle som blir berørt har muligheten til å påvirke. De ferdige planene er så juridisk bindende, og det er kommunen som skal påse at de følges. Dessverre viser det seg at kommunene ofte oppfører seg som politimannen over. En av de negative konsekvensene av dette er at «råkjørere» stadig belønnes.

Spekulativt forfall har lenge vært et problem – og det er slett ikke usannsynlig at flere formuer har blitt til på den måten. Da dagens plan- og bygningslov ble vedtatt i 2009, fikk dette fenomenet en egen paragraf (31-3), og i 2012 ble det vedtatt en forskrift som skulle få bukt med problemet. Det var da tydelig for det politiske miljøet at dette var påkrevet, allerede i forarbeidene til den nye loven ble det lagt til rette for forskriften.

Saboterer demokratiske vedtak

Fortidsminneforeningen var sentral i arbeidet med å få forskriften på plass, men hadde dessverre for liten påvirkning på utformingen. Resultatet ser vi nå. Forskriften er fullstendig dysfunksjonell; den er for komplisert å bruke, den inneholder for få forutsetninger for at den kan få virkning, det er for lett for spekulanter å få advokater til å trenere i evigheter, og sakene tar i praksis så lang tid at husene forfaller fullstendig i mellomtiden. Intensjonen til den lovgivende forsamlingen – å få slutt på spekulativt forfall – er umulig å oppfylle med forskriften som verktøy.

jumfruholmenMen er det egentlig så galt? Ja, det er det. Det åpner for sabotering av demokratiske vedtak, og belønner spekulanter som har som mål å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Gevinsten kommer når kommunen svikter oppgaven å håndheve bestemmelsene.

Fortidsminneforeningen har nå fulgt dette gjennom mange år, og har samlet mange gode eksempler. Ett av dem kom nylig inn på Rødlista, vår oversikt over rivningstruede verneverdige bygninger: Jomfruholmen i Arendal. Et tidligere vedtak om bevaring av dette spesielle bygget fra 1865 har blitt effektivt torpedert av bevisst forfall, og ble 1. november 2018 belønnet med rivetillatelse.

I Oslo dokumenterte Dagsavisen i to oppslag at spekulativt forfall forekommer mange steder i byen. Avisen dokumenterte at de som satser på å bryte reglene kommer ut med gevinst, bare de holder på lenge nok. Gevinsten er som regel stor – den kortsiktige verdien øker betydelig i det øyeblikket tillatelsen foreligger. En side som er lite påtalt ved dette er at praksisen fungerer som en belønning av useriøse aktører. De seriøse, som forholder seg til lover og regler, taper i denne konkurransen.

dagsavisen

Lover må kunne håndheves

Det burde være innlysende at samfunnet ikke er tjent med at regler kan treneres på denne måten. Trafikkreglene er faktisk en god parallell. Folk forholder seg til fartsgrensene når de vet at de blir håndhevet. Og reglene gjelder for alle, uansett hvilken bil du har eller om du selv måtte mene at du har en god grunn til å kjøre fort. Om loven ikke håndheves, eller om noen skulle få lov til å bryte reglene bare de maser nok, da slutter loven å fungere. Det samme gjelder om det utstedes forelegg som ikke på noe vis står i forhold til fortjenesten, slik det praktiseres ved brudd på plan- og bygningsloven.

Tiden er nå overmoden for ny forskrift. Stortingets intensjon med forskriften oppfylles ikke, og vi mister stadig verdier samfunnet har sagt skal bevares. Ryktene ville det til at Senterpartiet bidro til en svak forskrift forrige gang. Vi tror de vil være klokere nå. Dette handler aldri om uskyldige eiere som ikke har råd til vedlikehold, det handler om kyniske lovbrudd og spekulasjon i at spillereglene skal forandres. Det skaper uryddige forhold, konfliktsaker, tap av kulturminneverdier og lengre og dyrere saksbehandling for seriøse aktører.

La oss komme i gang!