fbpx

«Søsterklokkene»: Startskudd for en nasjonal redningsaksjon

I Lars Myttings roman handler det om stavkirkene. Vår tids "stavkirker" kan være Y-blokka og Alfheim svømmehall. Det som ikke har endret seg er viktigheten av å ta historien med inn i fremtiden.

Av Margrethe C. Stang, styreleder i Fortidsminneforeningen

En av fjorårets store bestselgere er Lars Myttings roman «Søsterklokkene». Den er lagt til Gudbrandsdalen rundt 1880, og forteller om hvordan moderniteten kommer til en avsidesliggende bygd i form av to menn, en reformvillig prest og en tysk arkitekt. Presten ønsker å bygge en ny, lys og varm kirke til menigheten. For å finansiere dette får han solgt den gamle stavkirken til et tysk museum, og det er altså der arkitekten kommer inn. Begge mennene forelsker seg i Astrid Hekne, som sammen med kirken og de to søsterklokkene er fortellingens omdreiningspunkt. Astrid trekkes mot det moderne, men er samtidig bundet til historien og kirkeklokkene. Fabelen er vakkert og medrivende skrevet, og det ender selvsagt dramatisk.

Unike levninger av middelalderens byggekunst

Men enn så fabelaktig «Søsterklokkene» er, er mye av det som fortelles sant. I 1832 besluttet herredsstyret i Vang i Valdres seg for å rive stavkirken som sto der. Den var både for liten og falleferdig. Kunstmaleren J. C. Dahl, bosatt i Dresden, engasjerte seg for å redde kirken. I Tyskland hadde han blitt inspirert av den fremvoksende begeistringen for alt middelaldersk. På sine reiser i hjemlandet, der han tok skisser til landskapsmaleriene sine, hadde han lagt merke til stavkirkene og innså at de ikke bare var skrøpelige, mørke, trange og gammeldagse, men at de også var unike levninger av middelalderens byggekunst. De var verdt å ta vare på.

Dahls ulike forsøk på å redde Vang er verdt en roman i seg selv; han endte med å kjøpe kirken for egne penger i 1841, og forpliktet seg til å rydde tomten innen året var omme. Da var det kong Friedrich Wilhelm av Preussen lot seg overtale til å bekoste flytting og gjenreising. Opprinnelig skulle kirken settes opp i Potsdam utenfor Berlin, men planene ble endret slik at kirken i dag står i det daværende Preussen, som nå ligger i Polen.

De som har lest «Søsterklokkene» vet dette, det danner bakteppet for bokens handling. Dahl fikk utgitt en stor, illustrert bok på tysk om de norske stavkirkene, også dette beskriver Mytting. Men forfatteren lar det hele slutte der. I virkeligheten var publikasjonen bare starten på Dahls arbeid for å redde stavkirkene. I 1844 tok han initiativ til «Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers bevaring», en medlemsorganisasjon som skulle identifisere, dokumentere og redde norske kulturminner, så langt det lot seg gjøre. Dette var lenge før det fantes noen kulturminnelovgivning i Norge, så det eneste egentlige virkemidlet foreningen hadde var overtalelse.

I noen tilfeller bestemte foreningen seg for å kjøpe stavkirker for å redde dem. Kirken i Borgund i Lærdal ble berget slik. Mytting lar sin tyske arkitekt beskrive Borgund slik: «[…] den kom liksom fra dypet, den var et bånd til en vill og glødende verden, en sagatid med bål og trukne sverd, omgitt av nattens og havets makter». Det er rart å tenke på at denne kirken kunne vært helt tapt for oss, om ikke noen ihuga kulturvernere på 1860-tallet hadde kjempet for middelalderkirken, og attpåtil sørget for finansiering av den nye kirken som ble bygget ved siden av.

Redningsaksjoner for nasjonale klenodier

På Torpo, i øverste del av Hallingdal, var menigheten allerede i gang med å rive gammelkirken da Fortidsminneforeningen kjøpte den, derfor er det nå en halv kirke som står ved siden av den nye kirken fra 1880. Andre steder bestemte prest og bygdefolk seg for å gi kirken til foreningen, fordi de både ønsket seg en moderne og behagelig kirke og samtidig bevare historien. Medlemmene i foreningen reddet så mange nasjonalklenodier de klarte å reise penger til. I dag eies åtte av Norges 28 stavkirker av Fortidsminneforeningen. I tillegg eier den fire klosterruiner, fire middelalderkirker i stein, to middelalderloft, en borgruin og mye mer.

Vang stavkirke ble flyttet ut av landet. I løpet av 1800-tallet ble også noen flyttet på museum, slik som Gol stavkirke som nå befinner seg på Norsk folkemuseum på Bygdøy. Kirken er bevart, men den er helt løsrevet fra sin opprinnelige kontekst. Fortidsminneforeningen har, så langt det har latt seg gjøre, bevart kulturminnene på rot. Man har erkjent at bygg og landskap hører sammen, og at kulturminnet svekkes drastisk når det flyttes. Selv om stavkirken fra Vang ikke ble ødelagt, mistet både bygningen og bygda noe uhyre dyrebart da de ble løsrevet fra hverandre.

Modernitet anno 1844

Da Fortidsminneforeningen ble stiftet for snart 175 år siden, etablerte den en moderne, europeisk historiebevegelse i Norge. Man gikk i gang med arkeologiske utgravninger, målte opp og dokumenterte gamle bygninger og minnesmerker, argumenterte for restaurering av monumenter som Nidarosdomen og Håkonshallen, og begynte etter hvert det møysommelige arbeidet med å gi Norge et lovverk som beskytter kulturarven. Det førte også til at Norge fikk en riksantikvar.

Alfheim Svømmehall 10 lite 2

Vi har utviklet oss gjennom årene og utvidet virksomheten vår, både i tid og rom. I dag eier vi et sjøsamisk småbruk i Balsfjord, et garnisonssykehus i Stavern og vi har nettopp opprettet et lokallag på Svalbard. Nå er det blant annet Y-blokka i Regjeringskvartalet (1969) og Alfheim svømmehall i Tromsø (1965) som er «stavkirkene» vi kjemper for. Hele tiden har det vært viktig å engasjere folk til å bry seg om den bygde kulturarven, å begeistre for å bevare. Det er vanskelig å forestille seg hvordan landet vårt ville sett ut uten foreningens iherdige innsats, men det er helt sikkert at det ville vært et mye fattigere og kjedeligere land.

Premisset i Myttings roman er at den gamle kirken må vike for at den nye skal kunne bygges. Som Astrid Hekne måtte velge mellom presten og arkitekten, måtte bygda velge mellom den gamle og den nye kirken. Det premisset har skapt en fabelaktig roman, men virkeligheten er nesten enda mer fantastisk. J. C. Dahl og hans medsammensvorne i Fortidsminneforeningen viste at man kunne ta den historiske bygningsarven med inn i fremtiden. Det er like sant i dag som i 1844.

FMF JUB LYSGULL TEKST epost 002 copy copy copy