Velkommen til Europas eldste aktive forening for kulturvern

banner fmf 2

 


Vårt anliggende er området i Fiskarvik i Eigersund kommune som pr. i dag er privateid og bebygd med flere fritidsboliger.
Snarere enn å regulere bort siste rest av friluftsområde på Kaupanes, er det vår mening at reguleringen burde gå motsatt vei og skjerme en større del av området mot industriutbygging enn tilfellet er i dagens reguleringsplan. Det ville innebære at hele det privateide området ble omregulert, og vi vil gjerne argumentere for en slik løsning.

Av Kristian Nesvåg, leder
Fortidsminneforeningen, Dalane lokallag

I gjeldende kommuneplan er mesteparten av Kaupanes-området regulert til næringsvirksomhet, jfr. sentrumsdelen av kommuneplanen som ligger på Eigersund kommunes nettsider:
http://www.eigersund.kommune.no/kommuneplan.163163.no.html.

Unntaket er et lite område i Fiskarvik, som fremdeles er regulert til fritids- og turistformål. Vi er kjent med at det nå pågår en planprosess som tar sikte på en omregulering, slik at hele området i framtida vil bli næringsområde.I tillegg til slike forhold som det er særlig aktuelt for oss å påpeke, foreligger det mer allmenne grunner til ikke å følge det foreliggende forslaget, ikke minst at også i industriområder er det viktig med grønne lunger.

God strategi
I dette tilfellet ligger det et stort boligfelt på andre side av Hovlands-veien som med vårt forslag til arealdisponering nettopp ville få en grønn lunge mellom seg og et av byens større industriområder. Dette har for øvrig vært påpekt av offentlige myndigheter også i andre sammenhenger. Videre synes det åpenbart at det i området ligger relativt store arealer som allerede er forberedt for næringsvirksomhet, men ennå ikke tatt i bruk. En god strategi ville da være å utnytte disse før man gjør så drastiske inngrep som forslaget til ny reguleringsplan inne-bærer.

For Fortidsminneforeningen veier imidlertid andre argumenter vel så tungt. I dette området ligger det eldre sjøhus, det fins gamle oppankringsplasser i sjøen utenfor Fiskarvik og det skal også finnes fornminner inne på selve området. Dessuten er området slik det framstår i dag, et vitne-mål om en meget interessant del av lokal kulturhistorie. Byborgere i Egersund søkte i sin fritid ut av bykjernen og kjøpte seg såkalte «stykker» på landområdene utenfor bykjernen. Her drev de både med dyrking av nyttevekster og med mer parkmessig opparbeiding av de aktuelle områdene. Slik sett er dette Egersunds versjon av det man kan kalle et kolonihagekonsept, som selvsagt er kjent fra mange større byer.

Livs levende tidskapsel
Mange steder er denne virksomheten fremdeles livs levende, og da får man automatisk bevart denne delen av stedets historie.
Slik er det ikke i Egersund. Her er mesteparten av denne typen landskapsbruk for lengst innhentet av den bymessige bebyggelsen: Den lille byen har ekspandert nettopp på områdene der de gamle «stykkene» lå. Fiskarvik er for det første et av de siste gjenværende eksemplene på denne
virksomheten, og for det andre udiskutabelt et av de vakreste. Det er påfallende hvordan dette området framstår som det man kan kalle en tidskapsel, omgitt av vei og boligbebyggelse på den ene siden, og etablerte industriområder på den andre.
De som opparbeidet «stykkene» i Fiskarvik, var mer enn allminnelig interessert i hagebruk og skogplanting. Dermed var det en uvanlig høy fagkompetanse som lå til grunn for arbeidet som ble gjort, og Fiskarvik framstår den dag i dag som et helt unikt område når det gjelder eksisterende planter og trær. Vi finner både prakteksemplarer av kjente arter og enkelte sjeldne vekster som man ellers må lete lenge etter.
Bevaringsbehovet er slik sett dobbelt: Uansett historisk bakgrunn framstår dette som et område det bør være i offentlighetens interesse å ta vare på, og dessuten er det altså snakk om nettopp den historiske konteksten som er gjort greie for ovenfor. Når man så legger til de mer allmenne argumentene om grønne lunger i området, burde valget i realiteten være enkelt.
Riksantikvaren har i sin håndbok i lokalt kulturminnevern utarbeidet retningslinjer for å lette arbeidet med å blinke ut objekter som åpenbart har varig verdi. Her skilles det mellom det man kaller dokumentasjonsverdier og opplevesesverdier.

Objektivt og målbart
En av dokumentasjonsverdiene, som anses som objektive og målbare, er samfunnshistorisk eller sosialhistorisk verdi. Her er det vår vurdering at Fiskarvik passer inn. Under opplevelsesverdier nevnes brukspreget, alderspreget verdi, «patina» og miljøskapende verdi. Også her synes det aktuelle området å være en åpenbar kandidat. Snarere enn å framstå som industriområde i kommuneplanen, er det vår mening at Fiskarvik burde markeres som en kommunal hensynssone, der både kategoriene «hensyn landskap» og «bevaring naturmiljø» kunne gjøres gjeldende, jfr. betegnelsene som foreligger i «Tegnforklaring med bestemmelser» i sentrumsdelen av gjeldende kommuneplan for Eigersund.
I planprogrammet for Kaupanes hevdes det under punkt 5.2.3 Friluftsliv at det det i området, eller i nærheten ikke er områder eller aktiviteter knyttet til friluftsliv.
Etter hva vi har kjennskap til benyttes området av skole og barnehage til friluftsaktiviteter. Det er oppført en gapahuk til dette formål.
Neste år, i 2017, er det hundre år siden opparbeidelsen av Fiskarvik til den perlen området er i dag, startet. Det ville være en svært dårlig feiring av dette hundreårsminnet å legge opp til en arealbruk som vil legge denne delen av lokal kulturhistorie i grus.

Kontakt:
nesvaag@hotmail.com
Mob. 415 04 517
pb 385, 4002 Stavanger - epost: dalane@fortidsminneforeningen.no - www.fortidsminneforeningen.no

 

 

For en fantastisk gave! Privatpersonen Aud Bjørshol Øye arvet en samling med brudesølv. Nå har hun overdradd eierskap og ansvar for «Remmasølvet» til Kvernes Stavkirke ved Fortidsminneforeningen Nordmøre lokallag.

Nakkebond og brystklut

BRUDESØLV FRA AVERØY

Fra gammelt av har Norge lange tradisjoner for bruk av brudekroner. Disse hørte ofte til i familier og gikk i arv fra mor til eldste datter. Brudekrone og fritt hår skulle være tegn på jomfruelighet og det kunne sågar være straffbart hvis noen som ikke var jomfru brukte det. Det har muligens vært flere brudesølv på Averøy opp gjennom tidene, men de vi kjenner til er «Remmasølvet», «Kornstadsølvet» og «Thorelisølvet». Marie Pedersdatter Engvik ble gift på «Remman» med Peder Halsteinsen Bjørshol. Marie fikk denne krona av foreldrene sine da hun giftet seg. Faren skal ha kjøpt sølvet ved en auksjon. Krona gikk videre i arv til Marias eldste datter, Anna Bjørshol (Jordmor Anna). Malmfrid Olsdatter Bjørshol Meek, overtok sølvet etter sin mor. Hennes datter, Aud Bjørshol Øye, videreførte sølvet og har inntil januar 2016 hatt ansvaret for det. Hun har nå overdradd eierskap og ansvar for
«Remmasølvet» til Kvernes Stavkirke ved Fortidsminneforeningen Nordmøre lokallag.

BRUDEKRONER

Brudekroner er kroner som blir båret av bruden i bryllupet. Bruk av brudekrone var meget vanlig i tidligere tider, men er mer sjeldent i dag. Fra gammelt av har Norge lange tradisjoner for bruk av brudekroner. Disse hørte ofte til i familier og gikk i arv fra mor til eldste datter, mens andre steder ble det drevet utleie av brudesølv. Det var spesielle regler og former for kostyme knyttet til brudens drakt. Brudekrone og fritt hår skulle være tegn på jomfruelighet, det kunne sågar være straffbart hvis noen som ikke var jomfru brukte det. Brudekronen var ofte rikt utsmykket og visse motiver går igjen i flere kroner, som Daniel i løvehulen, hanen, (som vokter kyskheten hos bruden) og duen (det gamle møy-symbolet). Det vanlige tilbehør til brudekronen var: Brudekronesølv Bruden kunne ha krone og «Angus Dei» brudesølv (smykke i sølvkjede). (Angus Dei = guds lam), Brudekronebånd, Brystklut, Sølv belte og Nakkebånd som skulle være like lang som håret. Var håret lengere måtte det klippes.

BRUDESØLV PÅ AVERØY

Det har muligens vært flere brudesølv på Averøy opp gjennom tidene, men de vi kjenner til er «Remmasølvet», «Kornstadsølvet» og «Thorelisølvet». Knut Hansen Kornstad leverte inn sølv til en sølvsmed og fikk laga 3 brudekroner til døtrene sine, omtalt som Kornstad-sølvet. Knut og Marit fikk 7 barn. Eldste dattera, Hanna født i 1825 fikk med seg den ene brudekrona. Hennes eldste datter Anne Marie ble gift med Morten Bolli (Toreli), derav Toreli-sølvet.

Olava Larsdatter Folland

REMMASØLVET

Brurestas og krone kom til Remman gjennom Maria Pedersdatter Engvik. Faren Peder Larsen Engvik var eier av gården Øvre Engvik og nabo til lensmannsgården i Stensvika. Han var ofte medhjelper når lensmann Petter Høyer Lied var auksjonarius. Det fortelles at han skal ha kjøpt sølvet ved en slik anledning. Det sies at det fantes et dublikat til denne krona, en krone som hadde sølv bare i spiret. Denne krona var til bruk for en brud som hadde født barn før ekteskapet. Det fortelles at Maria solgte denne delen til en omreisende oppkjøper. Skrinet som sølvet er opp- bevart i, har innskrifta PLSE 1840 (Peder Larsen Engvik 1840). Marie Pedersdatter Engvik ble gift på «Remman» med Peder Halstein- sen Bjørshol. Marie fikk denne krona av foreldrene sine da hun giftet seg. Krona skal gå i arv på kvinnesiden til eldste datter. Marias eldste datter, Anna Bjørshol (Jordmor Anna), arvet derfor krona. Sølvet gikk videre i arv til jordmor Annas eldste datter, Malmfrid Olsdatter Bjørshol Meek. Hennes datter, Aud Bjørshol Øye, overtok sølvet og har inntil januar 2016 hatt ansvaret for det. Hun har nå overdradd eierskap og ansvar for Remmasølvet til Kvernes Stavkirke ved Fortidsminneforeningen Nordmøre lokallag.

SØLVSKATTEN

Norges bank ble etablert i 1816 som et privat aksjeselskap og grunnfondet skulle være på minimum 2 millioner spesidaler sølvverdi. Det var ikke mulig å reise denne kapitalen med frivillig innskudd. I stedet kunngjorde kongen at kapitalen skulle inndrives med tvang. Minstesummen på 2 millioner spesidaler ble derfor utlignet på landets formuer i form av en skatt som senere ble kalt «Sølvskatten 1816». Atskillig sparepenger og arvesølv ble levert inn til dette sølvfondet. Her gikk det nok tapt mye gammelt brudesølv. 

smykke_2.jpg

smykke 1Kiste mm

For en fantastisk gave! Privatpersonen Aud Bjørshol Øye arvet en samling med brudesølv. Nå har hun overdradd eierskap og ansvar for
«Remmasølvet» til Kvernes Stavkirke ved Fortidsminneforeningen Nordmøre lokallag.

Et 350 år gammelt stabbur på Botn skysstasjon i Vinje i Telemark skal nå reddes fra ytterligere forfall - takket være mange gode krefter. Og blant dem er leder av Fortidsminneforeningen Telemark avdeling, Else Marie Skau. Hun utarbeidet søknaden om økonomisk støtte fra Norsk Kulturminnefond - som nå har bevilget 400 000 kroner til restaurering av den berømte, sjarmerende og forfalne bygget fra 1666. Stabburet sto opprinnelig på Nigard Edland, men ble trolig en gang på 1880-tallet flyttet til skysstasjonen, som i dag eies av Trude Botn.

"Det er moro å få skikk på husa. Jeg er så glad, og Else Marie har gjort en kjempejobb", sier hun til Varden.

Else Marie selv er også glad for å ha kunnet bidra til å redde det hun omtaler som landets kanskje mest fotograferte stabbur.

Restaureringsarbeidet skal utføres av Anders Dalsegg. Han begynner i sommer og tar sikte på å bli ferdig i 2017. Men å spå hvor mange timer som vil gå med til arbeidet tør han ikke.

 

 Varden 20. mai 2016 s. 4

Varden 20. mai 2016 s. 5

 

Fortidsminneforeningen har mottatt midler fra Sparebankstiftelsen DNB, og igangsetter prosjektet "Kulturminner for alle" i august 2016. Prosjektet skal styrke våre håndverkstradisjoner, og vil opprette en tilskuddsordning. Første søknadsfrist er 15. september.

Målsetninger i prosjektet er:

- å bidra til at færre kulturminner skal gå tapt.

- at felleskapets kulturminner blir tatt vare på og brukt.

- å spre kunnskap om tradisjonshåndverk og istandsetting.

Gjennom kurs og møter ønsker vi å skape engasjement og interesse for kulturminnevern og tradisjonshåndverk. Kunnskap og kompetanseoverføring står i fokus. I prosjektet vil vi knyte til oss en ressursgruppe av håndverkere som kan bistå i flere deler av prosessen. En målgruppe vil være barn og unge. Vi skal arrangere skolebesøk med fokus på inspirasjon og kunnskapsoverføring. I tillegg til en Workshop en gang i året for ungdom. Første Workshop vil være på vårparten i 2017. Her får unge håndverkere møte erfarne håndverkere og dele kunnskap og interesser med hverandre.

En stor del av «Kulturminner for alle» vil være søkbare midler.

Over fem år vil Fortidsminneforeningen gi støtte til istandsetting av kulturminner. Det kan være bygninger og anlegg som er i fare for å gå tapt eller utsettes for betydelig forfall, og der istandsettingen kan bidra til kunnskapsoverføring av tradisjonshåndverk.

Hvem kan søke?

· Eiere av kulturminner som står i fare for å gå tapt.

· Prosjekter med fokus på kompetanseoverføring

· Bygningene det søkes for må være tilgjengelige for allmennheten og ha og en plan for videre bruk

Første søknadsfrist er 15.spetember – mer informasjon om hvordan du søker og søknadsskjema kommer.

 P6090822

Vi feirer 17. Mai med dette vakre, nasjonalromantiske bildet i foreningens eie: "Fra Stalheim", malt av Joachim Frich i 1843, året før Fortidsminneforeningen ble grunnlagt, med Frich i en aktiv rolle.

Motivet, som også kalles "Stalheimkleivene", ble skapt i den norske nasjonalromantikkens gullalder, da vakker, dramatisk natur og fargerike folkedrakter var viktige elementer. Frich var en av flere norske kunstnere som lot seg fascinere og inspirere av Stalheim-traktene. Maleriet fikk foreningen i gave fra kunsthandler Kaare Berntsen. Vi ønsker dere alle en strålende grunnlovsdag!

DSC 0773 red

 

 DSC 0770 red

I løpet av våren og sommeren vil 5 nye ansatte være på plass i Dronningens gate 11 i Oslo, noe som vil øke antall ansatte i Fortidsminneforeningen til totalt 21.

I dag er det til sammen 17 stillinger i Fortidsminneforeningen: 1 i Den trønderske avdeling, 1 i Hordaland avdeling, 1 i Sogn og Fjordane avdeling, 2 ved Borgund stavkirke, 1 på Røros, 3 i Oslo og Akershus avdeling og 8 i hovedadministrasjonen. Totalt 5 nyansatte er på vei eller allerede på plass i hovedadministrasjonen, men utgjør bare fire nye stillinger fordi én erstatter dagens eiendomssjef som blir pensjonist fra sommeren. Dette er våre nye kolleger:

Foto 2 mathilde sprovinMathilde Sprovin skal lede «Kulturminner for alle», programmet knyttet til breddegaven fra Sparebankstiftelsen DNB. Hun er utdannet kunsthistoriker og er i innspurten med en doktorgrad ved Arkitekthøyskolen. Hun har mangeårig erfaring fra kulturminnevernet og har blant annet jobbet hos Byantikvaren i Oslo. Hun begynner i jobben 1. august. 

 

Hedda Skagen Paulsson

 

Hedda Skagen Paulsson skal også jobbe med breddegaveprogrammet, i tillegg til å ha oppgaver i administrasjonen. Hun har fortid som aktiv i foreningens ungdomsgruppe i Buskerud og er utdannet lærer. Hedda er kjent for mange av dere fra da hun hadde ansvaret for koordineringen av Sprossas Norge rundt-turné og for ungdomsworkshopen i Oslo i 2015. Hun begynte i jobben 2. mai.

Trond Rødsmoen

Trond Rødsmoen skal jobbe i redaksjonen med Fortidsvern, nettsidene og sosiale medier sammen med redaktør Ivar Moe. I tillegg skal han jobbe ut i avdelinger og lokallag for å hjelpe til med vernesaker, både med uttalelser, vernestrategi og annet som trengs for at vi skal være en enda sterkere kraft å regne med i lokalsamfunnene rundt om i landet. Trond vil ha hovedansvar for Rødlista, som vil bli et viktig verktøy i bevaringskampen. Trond har bakgrunn som journalist og redaktør blant annet for magasinet Levende Historie og begynte hos oss 29. mars.

 

Også innen eiendom skjer det store endringer. For det første skal vår eiendomssjef gjennom mange år, Eli-Sofie Thorne, gå av med pensjon og det er derfor ansatt en ny leder av denne avdelingen. Samtidig har vi fått økt støtte til vår museumsvirksomhet over statsbudsjettet. I tråd med strategien som ble vedtatt i 2014 skifter da avdelingen navn til Museums- og eiendomsavdelingen.

Merete Winness

Merete Winness er ansatt som ny leder for den nye avdelingen. Hun er utdannet konservator og har lederutdanning fra BI. Merete kommer fra jobben som avdelingsleder for Konserveringsseksjonen hos NIKU og begynner hos oss 1. august.

 Vidar Alne Paulsen

Vidar Alne Paulsen er ansatt i en nyopprettet stilling som formidlingsrådgiver. Hans hovedoppgave vil være å hjelpe avdelingene med formidlingsopplegg på eiendommene, både for den enkelte eiendommen og for eiendommene som helhet. Vidar er utdannet historiker, kommer fra stillingen som undervisningsleder på Jødisk Museum i Oslo og har tidligere blant annet jobbet med formidlingen av Håkonshallen i Bergen. Han begynner hos oss 1. juli.

 

Hjertelig velkommen til alle!

Slik ser Stavanger kommune for seg framtidige Løkkeveien: et sporadisk plassert høyhus på inntil ti etasjer, midt i et område som i dag består av småhusbebyggelse.  

Sentrumsplanen i Stavanger åpner for bygg på inntil ti etasjer i det avbildede området, noe som har skapt voldsomme reaksjoner. For å løfte konsekvensene av planene opp fra dokumentene og ut i virkeligheten, har Fortidsminneforeningen avdeling Rogaland fått laget denne illustrasjonen, som viser et bygg på omtrent ti etasjer, på høyde med et allerede eksisterende bygg et stykke unna. I planene brukes begrepet «kirurgiske grep», som Gro Lavold, leder i Fortidsminneforeningen avdeling Rogaland, mener er et svært misvisende begrep som prøver å dekke over realitetene.

- I Forarbeidet til Sentrumsplanen sies det at i dette området skal det være bebyggelse på 3-5 etasjer. Men så kommer dette utkastet til sentrumsplan der planarbeidene foreslår at det skal tillates det de kaller «kirurgiske grep» som gir et par enkelttomter lov til å bebygges mye høyere enn omgivelsene. Det er dette vi mener er aldeles galskap. Og bak mener vi at det ligger enkeltaktører som har klart å «forføre» seg inn med dette grepet, og det fordi de tilfeldigvis eier akkurat disse tomtene, sier Lavold.

Fortidsminneforeningen, Verneforeningen Gamle Stavanger, Straen Velforening og Stavanger arkitektforening har nå gått sammen i en felles front for å få Stavangers politikere til å snu. Illustrasjonen med «monsterblokken» står på trykk i Stavanger Aftenblad 9. mai, sammen med et innlegg der de blant annet skriver: «Begrepet 'urbant' brukes for å begrunne høy utnyttelse i byen. Byer vi liker å vise til når vi snakker om urbanitet er for eksempel København, London og Paris. De har alle svært strenge restriksjoner på høyder i en urban byvev. Høyhusene får sine spesielle områder, som også den nye sentrumsplanen vår legger opp til. Det er derfor et helt uforståelig og risikabelt eksperiment å drive 'høyhuskirurgi' midt inne i bevaringsområder i en by.»

Og videre: «En annen side med å plassere høyhus 'umotivert' i en tett, lav bebyggelse ser vi eksempel på i Pedersgata. Det er riktig at høyhuset gir høy utnyttelse på sin egen tomt. Men hva har skjedd i området rundt? Hvor mye flott, urban, tett bebyggelse har blokka generert? Området ville tjent på, også arealmessig, en mer fornuftig holdning til høyder, en bedre og riktig urban fortetting. Ikke la Sentrumsplanen åpne for flere av denne typen tabber.»

Les innlegget i Stavanger Aftenblad her.

 

Hele teksten gjengis også nedenfor:

Sentrumsplanen: Kirurgiske snitt og monstre på Løkkeveien

Planforslaget innebærer vesentlige ulemper for fem bevaringsområder, inkludert Gamle Stavanger og Trehusbyen. Forslaget er i strid med kommunens egen forstudie til planen. Vi støtter sentrumsplanens introduksjon, med vektlegging av identitet og bygde omgivelser som identitetsmarkører. Stavanger presenteres stolt med Trehusbyen og med viktige bydeler regulert som spesialområde bevaring nettopp for å ta vare på de viktigste bærere av historisk hukommelse, identitet og verdier i byen vår.

"Lucky Løkk"

Som grunnlag for ny sentrumsplan har Stavanger kommune gjort forstudier av området Løkkeveien, offentliggjort som «Lucky Løkk» ved arkitektene KAP og Alexandria Algard. Det konkluderes med at det er for dårlig forbindelse fra Vestre Platå til sentrum og med mer høyhus i St. Olav-kvartalet. Lenger nord kan Løkkeveien fortettes med det som der helt riktig benevnes som infill, i tre til fem etasjer. Det er vist flott løsning for Løkkeveien 97–99 der det vernede Møbelgalleriet kommer til sin rett både mot Løkkeveien og mot Vågen, med torg foran og gode gjennomganger til byen, masse nytt areal for utbygger og gode forhold for leietakere.

I presentasjonen av sentrumsplanen legges det vekt på flere strategier for medvirkning og invitasjoner til befolkningen om å engasjere seg i arbeidet. For kort tid siden ble det svært sterke reaksjoner på «Monsterblokka» over Møbelgalleriet. Reaksjonene var spontane, kontante, tverrfaglige og folkelige mot «mastodonten» i utakt med bebyggelsen rundt og kommunens egne forarbeider til sentrumsplanen. På denne bakgrunnen er det vi med vantro ser det nye utkastet; ikke bare står Monsterblokka der like bastant, det er i tillegg ei ny blokk like ved (B3) som vises like høy. Hva menes egentlig med invitasjonen til medvirkning og engasjement?

Fordreid og misvisende

Vi er enige med «Lucky Løkk» i at fortetting og infill vil være bra. Men sentrumsplanen bruker disse begrepene fordreid og mildest talt misvisende. Infill betyr «å sette inn tanna som mangler i rekka». Fortetting er å utnytte restareal slik at bebyggelsen blir ensartet fortettet. Det betyr absolutt ikke å «foreta kirurgiske grep» (sitat fra presentasjonen 5.4.16) og sette inn fremmedelement med utnyttelse og høyder mange ganger større enn området rundt. Kvartalet B3, med den foreslåtte blokka i Løkkeveien 65–71, har bevaringsområde på alle kanter. Bevaringsområdet rammes sterkt negativt av det voldsomme prosjektet.

Bevaringsområder og Trehusbyen blir passet på ned i minste detalj. Gamle Stavanger er allment akseptert som byens kulturhistorisk mest verdifulle bebyggelse. Reiselivet markedsfører og turistene rangerer den på topp over grunner til å besøke byen. Beboerne utgjør en verdifull ressurs med innsats og ekstrakostnader på bebyggelse og uteområder som kommer hele byen til gode. Våre foreninger frykter hva som vil skje når store deler av småskalig bebyggelse legges i skygge store deler av døgnet store deler av året.

Må være forståelig og gi mening

Det er en overordnet målsetting å planlegge for bedre utnyttelse. Da er god planlegging nødvendig. De uforholdsmessig høye blokkene er eksempel på det motsatte. Det kan planlegges bydeler med høy utnyttelse og med høyhus. Men det må være forutsigbarhet. Det blir umulig å forholde seg til et område med strenge reguleringsbestemmelser når noen plutselig får plassere en bygning som ødelegger proporsjonene og overordna bystruktur. For å få gjennomført detaljerte bestemmelser må det oppleves forståelig og gi mening.

Begrepet «urbant» brukes for å begrunne høy utnyttelse. Byer vi kaller urbane er f.eks. København, London og Paris. De har alle svært strenge restriksjoner på høyder i en urban byvev. Høyhusene får sine spesielle områder, som også den nye sentrumsplanen legger opp til. Det er derfor et helt uforståelig og risikabelt eksperiment å drive «høyhuskirurgi» midt inne i bevaringsområder i en by. Det tør nevnes at Trehusbyen generelt og Gamle Stavanger spesielt utmerker seg med svært høy utnyttelse uten å bygge i høyden.

Det å plassere høyhus umotivert i en tett, lav bebyggelse har vi sett i Pedersgata. Høyhuset gir riktignok høy utnyttelse innenfor egen tomt. Men hva har skjedd i området rundt? Hvor mye flott, urban, tett bebyggelse har blokka generert? Området ville tjent på, også arealmessig, en mer fornuftig holdning til høyder, en bedre og riktig urban fortetting. Ikke la Sentrumsplanen åpne for flere av denne typen tabber.

Vår oppfordring

Undertegnede foreninger oppfordrer KBU til å legge føringer for den videre behandlingen: Løkkeveien nord utbygges i tråd med arbeidet nedlagt i forstudien «Lucky Løkk»; fortetting med infill-prosjekter på minimum tre og maksimum fem etasjer. Dette omfatter også Løkkeveien 65–71 og 97–99.

Stavanger, 03.05.2016

Åse Marie Noer
Verneforeningen Gamle Stavanger

Heather Brigid Bergsland
Straen Velforening

Britta Goldberg
Fortidsminneforeningen Stavanger

Gro Lavold
Fortidsminneforeningen Rogaland

Per Fretheim
Stavanger arkitektforening, SAF

Er prosessene rundt byplanlegging og andre byggesaker blitt så kompliserte at det går på demokratiet løs?

Er det nærmest umulig for både politikere og vanlige folk å følge med og reagere før det er for sent? Og stemmer det at "det aldri er for sent før den politiske beslutningen er tatt"? Dette var blant problemstillingene som ble diskutert da politikere, fagfolk og aktivister møttes til paneldebatt i stortingssalen 27. april. Fortidsminneforeningen var representert ved alltid engasjerte arkitekt Siri Hoem. Hun spurte blant annet om lojaliteten til statsansatte bidrar til færre motforestillinger og et demokratiunderskudd, særlig med tanke på planleggingen av det nye regjeringskvartalet?

En spennende og viktig debatt, enten du er politiker, fagperson, bygningsverner eller "Grefsen-beboer med blokksjokk". Les en oppsummering og se video fra debatten her.

seminar27 hovedbilde

Avgjørelsen om å rive Y-blokka vekker mildt sagt forundring i utlandet, nå også i Storbritannia. 

Mens regjeringen med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner i spissen vil rive Y-blokka i regjerningskvartalet, kjemper Fortidsminneforeningen for at dette unike og påkostede bygget fra 1969 skal bevares. Bygget har sin selvsagte plass på Rødlista. I denne kampen er det både inspirerende og viktig å få internasjonal drahjelp. Ifjor tok Europa Nostra Y-blokka med på listen over de 14 nominerte til "The 7 Most endagered"-programmet, som løfter fram de sju monumentene eller stedene som er mest truet i Europa.

Nå er det The Twentieth Century Society som vier bygget oppmerksomhet. Organisasjonen, som kjemper for bevaring av arkitektur fra det 20. århundre, har valgt å presentere Erlings Viksjøs Y-formede bygg som Building of the Month i mai. Fortidsminneforeningen har bidratt med tekst og bilder, der vi fokuserer på blant annet husets arkitektoniske kvaliteter og fenomenet "naturbetong", Pablo Picasso og Carl Nesjars banebrytende kunst og byggets symbolske verdi etter terrorangrepet i 2011. Les hele teksten her

Y-block 4

 

Industrihistorie, forfallsspekulasjon og avtalebrudd. Det er blant ingrediensene i kampen for og imot bevaring av Dampsagas administrasjonsbygning på Jessheim i Akershus. Tirsdag vant det verneverdige huset en viktig seier.

Ullensaker dampsag og høvleri var en hjørnesteinsbedrift på Jessheim i nesten 100 år. Da «dampsagtomta» ble bestemt utviklet til boligområde og næringsvirksomhet, inngikk Ullensaker kommune og Jessheim Byutvikling AS en avtale om at den gamle administrasjonsbygningen skulle bevares som en historisk markør midt i den nye «Sagabyen». Kostnader til restaurering, vedlikehold og drift av bygget skulle dekkes av utbygger.

Siden gikk det meste galt: Da det verneverdige bygget var vanskelig å innpasse i planlagte nybygg, fikk utbygger tillatelse til å flytte det til en annen del av tomten. Fire år med forfall senere søkte så utbygger om å få rive og bygge en kopi.

Svar på rivesøknaden fikk utbygger tirsdag 26. april: Ullensaker kommune sier nei. «Kanskje som en påminnelse om avtalen som ble inngått mellom kommunen og Jessheim Byutvikling AS i 2010: en bydel til dere mot bevaring av ett eneste hus for Jessheims historie», som journalist Øyvind Mo Larsen formulerer det i en kommentar i Romerikes Blad 27. april.

En «ganske saklig» debatt

Fortidsminneforeningen la administrasjonsbygningen inn på Rødlista så sent som mandag denne uken. (Les mer og se flere bilder her). Vi nøler ikke med å kalle husets triste skjebne for et eksempel på forfallsspekulasjon og berømmer Ullensaker kommune får ikke å gi etter for denne type taktikk fra en utbyggers side.

Mo Larsen, som tidligere har døpt administrasjonsbygningen for «Skammens hus», omtaler tirsdagens politiske debatt som «frisk og ganske saklig»: «Argumentasjon om prinsipprytteri og spørsmål om det er onde ånder som skal bevares i et bygg som ikke kommer til å bli brukbart til noe som helst med den rominndelingen som er i dag, møtte motargumenter som tok opp i seg bevaring av byhistorie, at oldemors bunad har helt annen verdi enn en kopi av oldemors bunad (...). Men i bunn og grunn dreier jo dette seg om at en kontrakt der utbygger forpliktet seg til å bevare huset ble underskrevet.»

Vernesaken på Jessheim er neppe avsluttet med dette og bygget blir værende på Rødlista, men avgjørelsen denne uken var en viktig delseier som gir grunn til optimisme. Som det heter i Romerikes Blad: «Nå skal altså såret på dampsagtomta få lov til å gro skorpe.»

Les hele kommentaren i Romerikes Blad her.

Tirsdag 26. april er det folkemøte for å hindre riving av gamle Rogne skule i Øystre Slidre, et bygg som er del av vår nasjonale krigshistorie, viste et dykk i arkivet.

Det sitter mange historier i veggene til gamle Rogne skule. Vegger som snart kan bli revet, hvis Øystre Slidre kommunes vedtak fra 2009 gjennomføres. En av historiene kom med krigens gru noen dramatiske aprildager i 1940. Skolen ble norsk fangeleir – for tyske soldater.
Denne ukjente historien fra andre verdenskrig ble funnet i noen linjer i «Valdres bygdebok nr 3, fyrste del» i arkivet til Valdresmusea. I løpet av noen dramatiske aprildager i 1940 ble skolebygget forvandlet til fangeleir – for tyske soldater i norsk fangenskap. I kamper ved Bagnsbergatn i Bagn klarte norske styrker å slå de tyske tilbake, og 46 tyske fanger ble plassert på Rogne skule. De neste dagene økte antall fanger til 133, og ved kapitulasjonen 10. juni var det fortsatt 150 fanger her, ifølge bygdeboka.
– Jeg kan ikke huske at dette tidligere har vært omtalt, sier Odd Arne Rudi, bygningsvernrådgiver ved Valdresmusea. Men det er som styremedlem i Verne Vøla, et lokallag av Fortidsminneforeningen avdeling Oppland og som varamedlem av styret i Øystre Slidre Historielag at han engasjerer seg for bevaring av gamle Rogne skule.

Planlagt riving i 2016
Da skolebygget fra 1921 ble vedtatt revet, vekket dette følelser hos mange i lokalmiljøet. Men det var høyst praktiske årsaker som gjorde at rivningsvedtaket ikke ble gjennomført: Det ble brått bruk for skolen igjen da den langt nyere barnehagen viste seg å være helsefarlig. Men i dag står skolen tom, vedtaket er blitt stående og det er satt av penger til riving i årets budsjett.
Rogne var en mønsterskole og den første sjudelte i Valdres. Med andre ord et lite stykke skolehistorie med regional interesse, noe også fylkeskonservatoren skrev i 2008. Byggmester var Erik Erikson Moe, den fremste byggmesteren i Valdres på den tiden. Og bygget vekket oppsikt: «Det mest tidsmæssige og praktiske skolehus i Oppland fylke, sier skoledirektøren», ifølge Avisa Valdres 17. september 1921.
Legger man så til at så mange av kommunens innbyggere har sine skoleminner herfra, at bygget er en tydelig markør i landskapet og at det blir beskrevet som et solid bygg med en teknisk tilstand som er "særs tilfredsstillende" og med tidstypisk arkitektur, er det forståelig at skolens skjebne vekker følelser og engasjement. Og med historien om fangeleiren er skolen også en bit av en av våre mektigste nasjonale historier – den om krigen.

Huset trenger brukere
Men å bevare et så stort hus koster penger. Er det så bruk for det? Det er en av tingene verneentusiastene ønsker å vise tirsdag 26. april. Tidligere signaler tyder på at behovet for møteplasser, lagerplass og lokaler for andre aktiviteter i kommunen er til stede. Og kanskje er det mulighet for ren næringsvirksomhet.
– Jeg er veldig spent på hvor mange som møter. Det er satt av penger til riving, men jeg har fått signaler om at dette ikke vil skje uten en ny behandling i kommunestyret, noe som gir håp om at det fortsatt er mulig å redde skolen, sier Rudi. Han forteller at en representant for Oppland fylkeskommune vil være til stede.
Fortidsminneforeningen sentralt vil også delta på møtet tirsdag.

 

En levende by er en by som kultiverer sin hukommelse – ikke minst i form av sine offentlige institusjoner og felles monumenter. Når kunsten om noen år flytter til nytt nasjonalmuseum, tømmes samtidig et nasjonalt symbol for innhold. Les professor i arkitekturhistorie Mari Hvattums artikkel om byggets historie og betydning. 

Tekst: Mari Hvattum

Nasjonalgalleriet er mange ting. Det er en statlig kunstsamling grunnlagt i 1836; en bygning i Universitetsgaten i Oslo påbegynt i 1876; et radioprogram på NRK P2. I denne teksten skal jeg la både radioprogrammet og samlingshistorien ligge, og i stedet ta for meg nasjonalgalleriet som monument og kulturinstitusjon, en institusjon skapt ut ifra noen helt bestemte idealer, utmeislet omkring midten av 1800-tallet. Det er de kulturelle ambisjonene som omga landets første offentlige kunstmuseum som interesserer meg her, et tema som fordrer arkitekturhistorisk så vel som kulturhistorisk granskning.

Nasjonalgalleriet1Nasjonalgalleriets forhistorie er velkjent, men kan oppsummeres omtrent slik: Det første initiativet til en statlig kunstsamling kom i 1836 fra daværende stortingsrepresentant, senere minister, Hans Riddervold. På tross av stram økonomi, var 1830-tallets Norge preget økende kunstinteresse. Nettopp i 1836 ble landets første kunstorganisasjon stiftet, Christiania Kunstforening, med mål om å støtte norske kunstnere gjennom oppkjøp av verk. Kunstforeningen var imidlertid en privat stiftelse, og Riddervold med flere mente at Christiania også trengte en offentlig samling, tilgjengelig for allmennheten. Stortinget var lydhørt, og i 1837 ble det bevilget penger til en «Kunst- og Malerisamling, indtil videre i Forbindelse med Kunstskolen i Christiania». Samlingen gikk under navnet Nasjonalmuseet, men fra 1851 finner man også betegnelsen Nasjonalgalleriet.


Den lille samlingen levde lenge en omflakkende tilværelse. De første tre årene holdt den til i Stiftsgården i Rådhusgaten, siden flyttet den rundt på flere adresser i kvadraturen. Den hadde blant annet et kort oppholdt på loftet på slottet og et noe lengre i den gamle universitetsgården i Prinsens gate. I 1859 tegnet arkitekten Jacob Wilhelm Nordan flere utkast til kunstmuseum og tegneskole, uten av vi kjenner verken tomten eller omstendighetene omkring oppdraget.

1 hvattum lite jpegOmtrent samtidig med Nordans utkast dukket det opp forslag om å etablere et skulpturmuseum og en arkeologisk samling i Christiania. Dikteren og filosofen Johan Sebastian Welhaven og hans professorkollega Marcus Jacob Monrad lobbyerte intenst for en slik institusjon, og fikk med seg rektor ved Katedralskolen, Fredrik Ludvig Vibe, som satt i styret for Christiania Sparebank. Lobbyvirksomheten bar frukter, for i 1871 besluttet Sparebanken å finansiere byggingen av et skulpturmuseum såfremt staten ga tomten. 29. april 1871 besluttet Stortinget å stille en del av Tullinløkka til rådighet for museet, under betingelse av at det nye museet også skulle huse statens kunstsamling, altså Nasjonalgalleriet. Plasseringen av offentlige institusjoner i Oslo foregår imidlertid sjeldent fredelig, heller ikke på 1800-tallet. Lokaliseringsstriden brøt løs umiddelbart – en strid som gir et godt innblikk i de kulturelle ambisjonene som heftet ved den nye institusjonen.

Tullinløkka versus Studenterlunden

På tross av nærheten til universitetet og slottet, var Tullinløkka omstridt og upopulær. Da man på 1850-tallet vurderte ulike tomter for Stortingsbygningen, for eksempel, ble Tullinløkka forkastet som «avsides». I debatten om Skulpturmuseet kom lignende argumenter opp. Det nye kunstmuseet burde ligge på Karl Johan, mente mange; det ville være i tråd med slottsarkitekt Linstows opprinnelige visjon for gaten. I 1838 hadde Hans Ditlev Franciscus Linstow tegnet Karl Johan som en storslått aksegate med monumentale, offentlige anlegg symmetrisk dandert på hver side. Bare halvparten var blitt bygget, nemlig universitetet. I 1871 var Linstow for lengst død, men planen hans var fremdeles virksom. En av dem som børstet støvet av denne planen var Heinrich Ernst Schirmer, en tysk arkitekt, som hadde kommet til Norge i 1838 som Linstows assistent. Schirmer var etter hvert blitt en betydelig arkitekt i 1800-tallets Norge, med bygninger som Christiania Botsfengsel og Gaustad Asyl, samt utallige kirker, skoler og boliger. Da han i 1872 ble bedt om å uttale seg om tomtevalget for det nye museet, lot han ikke anledningen gå fra seg. Schirmer presenterte ikke bare en uttalelse, men et helt prosjekt: et Skulpturmuseum med tilhørende Nasjonalgalleri plassert i Studenterlunden, rett overfor universitetet.

Schirmers tegninger fra februar 1873 viser et tredelt anlegg bundet sammen av en langstrakt søylegang langs Karl Johan. Søylegangen forbinder to store, rektangulære bygningskropper som sammen definerer et stort plassrom i direkte forlengelse av Universitetsplassen. Midt imot universitetets portiko lå en liten, tempelaktig bygning. Dette var Skulpturmuseets hovedinngang, og skulle romme Bertel Thorvaldsens store skulpturgruppe Jesus og de tolv Apostler. På hver sin side av inngangsbygningen og direkte overfor Universitetets fløybygninger lå to større utstillingsbygninger. De var i to etasjer og omkranset hvert sitt gjennomgående atrium. Malerisamlingen skulle holde til i andre etasje i disse bygningene, mens skulptur og friser skulle stilles ut i atriet og utstillingsrommene i første etasje, omtrent som i Gottlieb Bindesbølls Thorvaldsens Museum i København fra 1848.

Schirmer beskrev prosjektet utfyllende i et brev til skulpturmuseets bygningskommisjon. Visst kunne man bygge på Tullinløkka, skrev han, men det var tvilsomt om «Anlægget her vil erholde en saadan Beliggenhed, som et Museum, ifølge sin monumentale Karakteer, er berettiget til at kræve.» Tullinløkka var usentral og bortgjemt, og var dessuten forbeholdt universitetets framtidige utvidelse. Studenterlunden tilbød en langt verdigere tomt for et skulpturmuseum, ettersom museet, sammen med universitetet, ville danne en avsluttet helhet, «tilsigted til fordeel for Skjønheden», framholdt Schirmer.2 hvattum lite

Schirmers Skulpturmuseum i Studenterlunden handlet om mer enn en enkeltbygning, og til og med mer enn et museum. Det handlet om å skape en forståelig by, en by der offentlige institusjoner står i et meningsfullt forhold til hverandre. Det betød at politiske, kulturelle og religiøse institusjoner måtte plasseres med omhu. Som Schirmer skrev til bygningskommisjonen:

Tage vi Situasjonen kun æstetisk, da ligger der en Uskjønhed i at lade Kunsten og Videnskaben troppe op i Geled. Locale Forhold kunne tvinge dertil, og det vil da af Sagkyndige undskyldes med den Bemerkning: 'Der kunde dessverre ikke ordnes anderledes!' men hvor Adgangen er fri, hvor Anledningen frembyder seg i den mere ønskelige Skikkelse, der lader man Kunsten og Videnskaben see hindanden ind i Ansigtet, da lægger man Universitetet og Museet ikke det ene bag det andre, men Façade mod Façade, saaledes som her foreslået.

Vitenskapen og kunsten ansikt til ansikt, med kongebolig og nasjonalforsamling på hver side, det var Schirmers visjon for Christianias monumentale dobbeltakse. Museet skulle ligge som en megler mellom Slottet, nasjonalforsamlingen og universitetet – et godt bilde på måten kunsten, i dannelsesborgerskapets visjon, medierte mellom kongemakt, demokrati og vitenskap.

Utformingen og plasseringen av Schirmers nye kunstmuseum var i tråd med Europeiske idealer. Som tidligere student ved kunstakademiet i München kjente Schirmer godt til Leo von Klenzes Glyptothek og Pinakothek, to tidlige offentlige kunstmuseer som utgjorde sentrale brikker i Ludvig 1s urbane omkalfatring av München på 1830- og 40-tallet. Også i Berlin, London, København og Stocholm ble det bygget kunstmuseer omkring midten av 1800-tallet, alle med prominent plassering i byplanen. Schirmers visjon har spesielt mye til felles med Gottfried Sempers Keiserforum i Wien, der det Kunsthistoriske og det Naturhistoriske museet er symmetrisk anlagt langs aksen fra Keiserpalasset. Museene var del av en gedigen, urban komposisjon langs Ringstrasse, der Østerrikets nye politiske og kulturelle institusjoner ble anlagt.

De nye europeiske museene var ikke bare steder for underholdning og opplysning, men vesentlige institusjoner i den nasjonale, politiske og urbane orden. Det samme gjaldt for museet i Christiania. Schirmer tegnet ikke bare et visningssted for kunst, men en sivilisasjonsmarkør og en sentral institusjon i den moderne offentligheten. Nasjonalgalleriet – både som bygning og som institusjon – var del av 1800-tallets iherdige selvforbedringsprosjekt og ble betraktet som en iverksettelse, bokstavelig talt, av modernitet og sivilisasjon.

Schirmers visjon om et kunstmuseum i Studenterlunden fikk mye støtte, men i den endelige stortingsdebatten, 30. mai 1874, ble forslaget nedstemt med et knapt flertall. Johan Sverdrup og hans fløy mente at kunsten ikke fortjente en så framskutt posisjon, dessuten ville det koste penger å sikre seg Studenterlunden. Tullinløkka var allerede statens eiendom, og egnet seg for den etappevise utbyggingen både Stortinget og Sparebanken ønsket seg.

Arkitektkonkurranse og byggestart

Tomten var endelig bestemt, og en bygningskommisjon bestående av stiftsoverrettsassessor Wilhelm Mariboe, byggmester Thøger Binneballe, skulptør Julius Middelthun, oberst Lorentz Segelcke og for en periode major Nils Christian Irgens, ble oppnevnt. Flere arkitekter ble kontaktet. Den hannoverutdannede Paul Due som var konsulent for byggesaken tegnet et prosjekt, og stadskonduktør Georg Andreas Bull ble invitert til å levere utkast. Schirmers yngste sønn, Adolf Schirmer, tegnet også et prosjekt, uten at vi vet hvordan det kom i stand. Kommisjonen var tydeligvis ikke fornøyd, for våren 1876 ble det holdt en lukket konkurranse mellom Due og Schirmer senior. Programmet ba om at bygningen ble holdt i «ædel Simpelhed og en reen, til dens Bestemmelse svarende (maaske helst Græsk) Stiil.» Due svarte med et storslått prosjekt i klassisk stil, og selv om bygningskommisjonen lot seg imponere, var de bekymret for kostnadene. Schirmers prosjekt var rimeligere, og selv om renessanseformene han brukte ikke helt falt i kommisjonens smak, var det allikevel det som ble valgt og som etter noe omarbeiding fikk kongelig approbasjon i juni 1877. Da hadde grunnarbeidet på Tullinløkka allerede begynt.

Vi har ikke komplett tegningsmateriale for Schirmers utkast på Tullinløkka, men noen av konkurransetegningene fra 1876 finnes i Byarkivet, sammen med et par omarbeidete versjoner. De mesterlig utførte laveringene viser en kvadratisk midtbygning, frittstående, men med mulighet for påbygning av to symmetriske sidefløyer. Midtbygget har en toetasjes midtrisalitt og overlyskuppel. Det er holdt i en gedigen senrenessansestil med monumental rustikabase og skulpturnisjer. For sidebygningene finnes det flere utkast. Ett viser to lette paviljonger forbundet med søyleganger til midtbygget, omtrent som i Studenterlund-utkastet. Et annet viser toetasjes fløyer i samme stil som midtbygget, med hver sin store overlyssal. Leif Thingsrud og Vegard Voraa har studert tegningene og mener de viser Schirmers andre og tredje utkast på Tullinløkka, datert henholdsvis september 1876 og årsskiftet 1876–1877. Vi kan følge Schirmers gradvise forenkling for å tilpasse seg bygningskommisjonens preferanser, men også se hvordan han tviholdt på visse elementer. Overlyskuppelen over midtbygget er et slikt element. Den åttekantede kuppelen ga lys til den monumentale sentraltrappen og ga bygningen en markant og monumental profil. Omkring sentraltrappen lå de rikt dekorerte utstillingsrommene, vakkert illustrert i de kunstferdige planene og snittene.

Med tempelgavl og kuppel låner Schirmers prosjekt formspråket fra renessansen. Renessansepreget er vanlig for museumsbygninger fra denne perioden, brukt for å assosiere til renessansehumanismen og gjenoppdagelsen av den klassiske kunsten. Valget er typisk for måten 1800-tallet brukte stil på. Arkitektonisk stil på 1800-tallet handlet om å gestalte meningsbærende, offentlige ytringer. Sånn sett var stilbruken underlagt krav til forståelighet, sømmelighet og «Convenients». Stiluttrykk fra ulike tider og steder ble brukt for å skape assosiasjoner som på en eller annen måte var relevante for byggeoppgaven. «Architecten maa raadføre sig med de Bygværk som i lignende Øiemed ere opførte til andre Tider og i andre Lande» skrev Schirmer og hans kompanjong Wilhelm von Hanno i 1857. Hvis ikke, ville arkitekturen være uforståelig og meningsløs. For å gi mening i offentligheten måtte museet være gjenkjennelig; det måtte knytte an til bestemte kulturhistoriske epoker og vekke relevante kulturelle assosiasjoner. Schirmers prosjekt – med sine renessanseformer og sine gjenkjennelige arkitektoniske motiver – gjorde nettopp det.

Uoverenstemmelse og ferdigstilling

Schirmer arbeidet med Skulpturmuseet fra 1875-79, og byggingen begynte under hans ledelse. Snart ble det imidlertid kjølig mellom bygningskommisjonen og arkitekten. Schirmer insisterte på materialer og detaljer som kommisjonen mente var fordyrende, bl.a. bestilte han granitt til kjelleretasjen på tross av at den var beskrevet i pusset tegl, og spesifiserte huggen stein til flere detaljer. Etter flere runder med krangler og forhandlinger brøt samarbeidet mellom Schirmer og bygningskommisjonen sammen i mai 1879. Schirmer ble løst fra kontrakten, og sønnen hans, den Beaux-Arts-utdannede Adolf, gikk inn som jobbarkitekt. Adolf fikk den sure oppgaven med å forenkle og skjære prosjektet ned til budsjett – men planen han jobbet utifra var farens, og de var vel i praksis sammen om den endelige løsningen også. Mellom 1879 og åpningen den 6. desember 1883, fullførte Adolf midtbygningen som en forenklet versjon av farens prosjekt.5 hvattum lite

Resultatet var en beskjeden, men verdig bygning på to etasjer pluss rommelig kjeller og loft, bygget i tegl, med natursteinsforblendet grunnmur og med buene utført i sandstein. Buede vinduer og midtrisalitt-motivet gjør at anlegget fremdeles har et visst renessansepreg. Av Schirmers kuppel ble det intet, men bygningen fikk et vakkert trapperom som ble brukt som skulpturutstillingsrom, fint modellert overlys og velproporsjonerte saler. Med sine enkle og vakre renessanseornamenter er dette så visst en bygning som «raadfører sig med de Bygværk som i lignende Øiemed ere opførte til andre Tider og i andre Lande»

Skulpturmuseet åpnet i 1881. Vinteren 1882 kom Nasjonalgalleriet inn som leieboer i 2. etasje, og åpnet for publikum 2. februar samme år. I 1885 ble Skulpturmuseet overdratt fra Kristiania Sparebank til Kristiania kommune som igjen overdro museet til staten i 1903. Skulpturmuseet ble da slått sammen med Nasjonalgalleriet, som tok over administrasjonen av hele bygningen. Sidefløyene ble fullført i henholdsvis 1906 og 1924 av Ingvar Hjorth, etter forelegg av Adolf (og Heinrich Ernst) Schirmer.

Monument og kulturinstitusjon

Dommeren og kunstmesenen Wilhelm Mariboe – en viktig pådriver for både Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet – holdt en tale ved bygningens åpning i 1881: «Bygningen kan ikke sammenlignes med udenlandske Kunstmusæer og den pragtfulde Stil og de kostbare Materialier, som paa dem almindeligen anvendes. Men efter vore smaa Forholde... maa dog denne Musæbygning, som den er, ansees ret smuk og passende.» Det er ikke vanskelig å si seg enig med Mariboe. Det som gjør denne bygningen så verdifull, endog så umistelig, er ikke at den er unik eller ekstravagant, men at den er nøktern og typisk. Nasjonalgalleriet representerer en av 1800-tallets viktigste kulturpolitiske typer, en type som kan sees over hele Europa. Det er en bygningstype skapt for å huse en ny offentlighet – en moderne, borgerlig offentlighet, for å snakke med Habermas – av samfunn som, på tross av knappe ressurser prioriterte offentlige kulturinstitusjoner. Kunsthistorikeren Lorentz Dietrichsson beskrev det hele med uforlignelig patos: «Det var ... ikke blot Erobringssyge og Forfængelighed, men ogsaa i væsentlig Grad dette Hensyn - at man overalt har fået Øiet op for kunstsamlingernes civitisatsiske Opgave overfor Folket». Som en arketypisk europeisk institusjon er Nasjonalgalleriet et vitnesbyrd om Norges streben etter å bli del av et moderne Europa.

Museene i München, Wien, London, Stockholm og København eksisterer fortsatt, og tjener fremdeles sin opprinnelige funksjon. De er restaurert og oppdatert med tidsmessige klimaløsninger, infrastruktur og belysning, men de er fortsatt i bruk og utgjør stadig vekk viktige institusjoner i sine respektive byer. Lokale og nasjonale myndigheter synes å ha forstått at en levende by er en by som kultiverer sin hukommelse – ikke minst i form av sine offentlige institusjoner og felles monumenter. Monumentene gir byen tidsdybde. De minner oss, som Robert Musil en gang skrev, om den enorme kulturelle anstrengelsen samfunnet vårt er tuftet på. Nasjonalgalleriet er et vitnesbyrd om en slik anstrengelse, bygget som det er for å huse en felles, offentlig kultur. Det er noe vi ikke har råd til å miste.

 

 

Side 1 av 7